Jeg fikk spørsmål i en kommentar om hvor lang tid jeg har brukt på de 20 kiloene mine. (Stas å få spørsmål!:D) Tenkte jeg burde fortelle om slankehistorien min, litt for å unnskylde hvorfor jeg har brukt 2 år(!!)
Ikke at jeg trenger unnskylde det, sånn egentlig, for statistikken er ikke akkurat med meg! I dette forskningsprosjektet slanket 14.000 mennesker av seg 10 % av kroppsvekten, men bare litt over 15 % av dem hadde holdt kiloene unna et år seinere! (Fakta lånt fra Fitnessbloggen). Har sett enda mer dystre tall som sier at under 5% av de som har gått ned holder vekta etter to år. Jeg har med andre ord banka oddsen rett ned i støvlene!
Yay me!
Detta blir langt! Vi får dele det opp litt..
Grunnen til at jeg var overvektig som barn/ungdom.
Jeg har alltid vært overvektig. Var tung da jeg ble født (mamma hadde svangerskapsdiabetes.. Det var ikke så mye kunnskap rundt dette på den tiden, så da ble jeg stor da.) Som skrevet før så var det mest dårlig kunnskap om kosthold hos foreldrene mine, som gjorde at jeg var overvektig igjennom hele barndommen. Hjemme hos mamma gikk det veldig mye i grandiosa, spaghetti, farseprodukter, lite grønnsaker, bare poteter osv. Og hos pappa hadde jeg en stemor som var slem som fy, men som prøvde å veie opp for sine mindre sjarmerende sider med god mat. Der var det bare til å spise opp og helst litt til, hvis ikke ble det et helvete.
Mamma og jeg har lært om kosthold sammen, og jeg bærer overhodet ikke noe nag til henne, pga dette. Hun visste rett og slett ikke bedre. Det var jo ikke akkurat helt det samme kostholdsopplysningsarbeidet på 80 og 90-tallet, som det er nå. Og.. Stemora mi er mindre psyko nå! Eller.. Ikke egentlig, men jeg slipper å forholde meg så mye til henne og hun kan ikke lenger pille meg på nesa, sånn som hun kunne da jeg var liten. Jeg grøsser når jeg ser foreldre til overvektige barn blir kalt barnemishandlere.. De må læres opp, ikke anklages på den måten de blir..
Første slankekur som åtteåring.
Jeg ble mobbet fra den dagen jeg begynte i barnehagen og dette fortsatte til barneskolen og litt utover ungdomsskoletiden. Briller, feit og regulering = perfekt offer for mobbere. Som åtteåring fant jeg ut at jeg skulle slanke meg, for første gang. Alle sa jo at jeg var feit, så.. Needless to say, så var ikke det så veldig vellykket! Jeg var av typen som da, frem til jeg var 18 år, nislanket meg i et par dager også nispiste jeg i noen måneder og ja. Sånn gikk no dagan. Skulle jeg på leir eller lignende trena jeg som en gal i et par dager før, akkurat som om det skulle utgjøre en stor forskjell, liksom? Slanket meg opp i vekt og veide til slutt 94.2 kg, som 18 åring. (Yes, her husker vi NØYAKTIG hva vi veide:p)
Første vellykkede slankekur
Da jeg var 18 tok jeg meg et friår fra skolen, for å jobbe og få råd til å kjøpe bil. Begynte da å jobbe på et bakeriutsalg, og utrolig nok gikk jeg igjennom min første vellykkede slankekur. Levde på kaker, is, baguetter, eggeloff, lightbrus, hvetebakst, you name it. Men var da på en ganske aktiv jobb 8 – 10 timer hver dag og trena også 4-5 timer. Passet på at jeg trena bort absolutt alle kalorier jeg fikk i meg, pluss litt til.
Gikk ned til 70 kg (25 kg ned) på ca 5-6 måneder og underveis fikk jeg meg en liten runde med veldig usunt forhold til mat og trening. Jeg husker vi skulle på den faste påskemiddagen hos tante, men jeg nektet å bli med, for jeg kunne ikke spise, siden jeg ikke hadde fått trena den dagen. Jeg hyla og gråt, fordi at mamma tvang meg. Det endte med at jeg syklet til tante (her snakker vi 3-4 mil hver vei), så da var det greit. Denne perioden gikk over av seg selv, da jeg nådde målvekten min. Det er vel det man kaller veldig sterk vilje, som tipper litt over. Skremmende fort gjort!
Veien opp igjen
Livet som 70-kg «lett» 18-åring var storveis! Jeg ble populær blant gutta og fikk masse oppmerksomhet, noe jeg aldri hadde fått fra den kanten før. Jeg festet, levde livet og kosa meg. Så møtte jeg en gutt, vi ble sammen, han dumpa meg og vips spiste jeg på meg 15 kilo i løpet av et par måneder. Fort gjort når man spiser 2 liter is hver dag. Sluttet å jobbe og begynte på allmenn påbygning også, så aktiviteten var ikke helt den samme som før. Og trening slutta jeg med, da jeg var, mildt sagt, drittlei etter et halvt år med hardkjør.
Jeg holdt meg rundt 85 kilo en stund, så møtte jeg han jeg er sammen med nå og det berømte kjærstetillegget slo til og jeg endte tilslutt på 100 kg. Før jeg traff han hadde jeg begynt med lavkarbo og gikk litt ned med det, men da vi ble sammen og flyttet sammen (skjedde i løpet av et par måneder) begynte jeg å spise MASSE karbohydrater igjen og spiste fortsatt like mye fett. Ikke så vanskelig å gå opp da!
Så ble jeg gravid. Akkurat som min mor hadde jeg svangerskapsdiabetes (nesten.. lå helt i grenseland), så jeg jobbet veldig hardt, for å ikke legge på meg den første tiden. Etterhvert som fødselen nærmet seg, slapp jeg opp kontrollen og raste opp 18 kilo, alt de siste tre månedene. Jeg gikk ikke ned så mye som et gram etter fødselen. Ungen veide jo 3,5 kg og det og vann osv skulle jo utgjort litt, men jeg var veldig stresset og samlet nok vann som en kamel, så gikk altså ikke ned noe fra den ene dagen til den neste.
Starten på den varige nedgangen
26. Desember 2009 bestemte jeg meg for at jeg måtte ta tak. Jeg hadde da gått ned 4 kilo etter fødselen, uten å jobbe sånn veldig masse for det. Slet med ganske fæl svangerskapsdepresjon i den tiden (mellom oktober og desember), men klarte å la være å trøstespise alt for mye. I romjula begynte jeg med Ketolyse og gikk saaaakte ned 3-4 kg med det. Det funket ikke akkurat på meg, sånn som det gjorde på «alle andre» (kanskje ikke så rart siden jeg spiste ALT FOR MYE?) Ga opp det og gikk over på et strengt Fedon Lindberg-kosthold isteden. Gikk da ned 20 kg tilsammen i løpet av ca et halvt år.
Min reddende engel i midten der. ❤
Så stoppet det opp
Så kom virkeligheten og tok meg, igjen. Jeg har alltid vært en som har brukt mat til alt annet enn næring. Trøstespising, stresspising, gledesspising, kjedespising, you name it. Jeg begynte på skolen (sykepleien), jobbet fullt ved siden av skolen, vi kjøpte hus osv. En veldig stressende periode. Kortisolnivået var på topp flere måneder i strekk. Men jeg klarte denne gangen å la være å stresspise! Noe som førte til at jeg ikke gikk opp mer enn 4-5 kg, men til gjengjeld gnuet jeg opp og ned på de 4-5 kg i halvannet år. Ned 5, opp 4, ned 4, opp 5 og så videre. Også begynte jeg som smått i desember i fjor, gikk litt opp i julen og er nå i full gang med nedgangen igjen.
Hva er annerledes denne gangen?
Jeg er utrolig STOLT over at jeg har holdt vekten i to år! Sånn ca holdt vekten ihvertfall.. Som skrevet over her er statistikken helt begredelig. Nesten ingen som har slanket seg klarer å holde vekten etter to år. Jaggu har jeg klart det! Og best av alt. I løpet av disse 18 månedene så prøvde jeg ut veldig mange forskjellige dietter/spisemåter og fant tilslutt ut den perfekte formelen FOR MEG! Jeg VILLE at et ketogent kosthold skulle være MIN retning, for folk raste jo ned med det. Men jeg har lært at det ikke er det rette, for meg.
Perioden jeg hadde som 18-åring hvor jeg ikke kunne spise, med mindre jeg visste jeg kunne trene det vekk, henger nok litt igjen. Jeg vil IKKE dit igjen og mye derfor trenger jeg frihet til å spise en sjokolade, hvis jeg vil det. Jeg må kunne spise pizza, hvis jeg har veldig lyst på det. Ikke hele tiden, men på lørdag kanskje? Som dere ser så skeier jeg ikke ut med god samvittighet, men det er nødvendig for at jeg skal holde meg i vater.
Den berømte klisjeen: endre livsstilen, ikke finne en diett. Det er så sant! Jeg har funnet noe jeg kan leve med hele resten av livet, det kan jeg ikke med et strikt kosthold.
Det andre som gjør at jeg kommer til å gå ned overvekten min og holde meg der nede nå, er at jeg har jobbet meg igjennom saker som tidligere har ødelagt for meg. For nei! Det er ikke «bare til å spise mindre og trene mer» så lenge det ligger mentale blokker der som gjør at man om og om igjen saboterer for seg selv! Ja, du kan finne det livsstilen som er perfekt for deg, spise mindre og trene mer og gå ned i vekt, men jeg kan nesten garantere at du vil gå opp igjen i løpet av et par år. Hvorfor?
Fordi at du behandler symptomene, IKKE sykdommen. (Nå er jo folk veeeeeldig opptatt av at vi feitinger ikke skal få lov til å kalle fedmen vår for en sykdom, så jeg må bare forsikre om at det er ment som en metafor.)
Jeg bruker ikke lenger enhver stressende situasjon til å trøstespise. Ja, det hender fortsatt at jeg gjør det, men ikke hver eneste gang, slik som det var de første 25 årene av livet mitt. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv! Det har vært MYE bevisst mentalt arbeid i løpet av disse to årene. Jeg har lært å snakke til meg selv på en helt annen måte og samarbeider med meg selv isteden for å prøve å ødelegge. En sprekk betyr ikke lenger at hele slankekuren har vært bortkastet, slik som det var før.
Livsstil, ikke diett..Livsstil, ikke diett.. (Vi får si det til vi tror på det selv!)
Ingenting kommer gratis, og ihvertfall ikke endring av mønster du har fulgt i 10-20-30-40 år. Jeg har ikke bevisst brukt to år på 20 kilo, men nå er jeg veldig takknemlig for at det har tatt den tiden. Hadde jeg rast ned 35 kilo i løpet av et halvt år, kan jeg garantere at jeg hadde rast like fort opp igjen og veid langt over 100 kilo nå.
WOW! Detta ble langt. Forventer meg ikke akkurat at noen skal ha lest alt dette.
Stikkord: lavkarbo, slankehistorie, svangerskapsdiabetes
Fra tjukk til smukk! 