Min laaaaaange slankehistorie.

31 Jan

Jeg fikk spørsmål i en kommentar om hvor lang tid jeg har brukt på de 20 kiloene mine. (Stas å få spørsmål!:D) Tenkte jeg burde fortelle om slankehistorien min, litt for å unnskylde hvorfor jeg har brukt 2 år(!!)

Ikke at jeg trenger unnskylde det, sånn egentlig, for statistikken er ikke akkurat med meg! I dette forskningsprosjektet slanket 14.000 mennesker av seg 10 % av kroppsvekten, men bare litt over 15 % av dem hadde holdt kiloene unna et år seinere! (Fakta lånt fra Fitnessbloggen). Har sett enda mer dystre tall som sier at under 5% av de som har gått ned holder vekta etter to år. Jeg har med andre ord banka oddsen rett ned i støvlene!

Yay me!

Detta blir langt! Vi får dele det opp litt..

Grunnen til at jeg var overvektig som barn/ungdom.

Jeg har alltid vært overvektig. Var tung da jeg ble født (mamma hadde svangerskapsdiabetes.. Det var ikke så mye kunnskap rundt dette på den tiden, så da ble jeg stor da.) Som skrevet før så var det mest dårlig kunnskap om kosthold hos foreldrene mine, som gjorde at jeg var overvektig igjennom hele barndommen. Hjemme hos mamma gikk det veldig mye i grandiosa, spaghetti, farseprodukter, lite grønnsaker, bare poteter osv. Og hos pappa hadde jeg en stemor som var slem som fy, men som prøvde å veie opp for sine mindre sjarmerende sider med god mat. Der var det bare til å spise opp og helst litt til, hvis ikke ble det et helvete.

Mamma og jeg har lært om kosthold sammen, og jeg bærer overhodet ikke noe nag til henne, pga dette. Hun visste rett og slett ikke bedre. Det var jo ikke akkurat helt det samme kostholdsopplysningsarbeidet på 80 og 90-tallet, som det er nå. Og.. Stemora mi er mindre psyko nå! Eller.. Ikke egentlig, men jeg slipper å forholde meg så mye til henne og hun kan ikke lenger pille meg på nesa, sånn som hun kunne da jeg var liten. Jeg grøsser når jeg ser foreldre til overvektige barn blir kalt barnemishandlere.. De må læres opp, ikke anklages på den måten de blir..

Første slankekur som åtteåring.

Jeg ble mobbet fra den dagen jeg begynte i barnehagen og dette fortsatte til barneskolen og litt utover ungdomsskoletiden. Briller, feit og regulering = perfekt offer for mobbere. Som åtteåring fant jeg ut at jeg skulle slanke meg, for første gang. Alle sa jo at jeg var feit, så.. Needless to say, så var ikke det så veldig vellykket! Jeg var av typen som da, frem til jeg var 18 år, nislanket meg i et par dager også nispiste jeg i noen måneder og ja. Sånn gikk no dagan. Skulle jeg på leir eller lignende trena jeg som en gal i et par dager før, akkurat som om det skulle utgjøre en stor forskjell, liksom? Slanket meg opp i vekt og veide til slutt 94.2 kg, som 18 åring. (Yes, her husker vi NØYAKTIG hva vi veide:p)

Første vellykkede slankekur

Da jeg var 18 tok jeg meg et friår fra skolen, for å jobbe og få råd til å kjøpe bil. Begynte da å jobbe på et bakeriutsalg, og utrolig nok gikk jeg igjennom min første vellykkede slankekur. Levde på kaker, is, baguetter, eggeloff, lightbrus, hvetebakst, you name it. Men var da på en ganske aktiv jobb 8 – 10 timer hver dag og trena også 4-5 timer. Passet på at jeg trena bort absolutt alle kalorier jeg fikk i meg, pluss litt til.

Gikk ned til 70 kg (25 kg ned) på ca 5-6 måneder og underveis fikk jeg meg en liten runde med veldig usunt forhold til mat og trening.  Jeg husker vi skulle på den faste påskemiddagen hos tante, men jeg nektet å bli med, for jeg kunne ikke spise, siden jeg ikke hadde fått trena den dagen. Jeg hyla og gråt, fordi at mamma tvang meg. Det endte med at jeg syklet til tante (her snakker vi 3-4 mil hver vei), så da var det greit. Denne perioden gikk over av seg selv, da jeg nådde målvekten min. Det er vel det man kaller veldig sterk vilje, som tipper litt over. Skremmende fort gjort!

Veien opp igjen

Livet som 70-kg «lett» 18-åring var storveis! Jeg ble populær blant gutta og fikk masse oppmerksomhet, noe jeg aldri hadde fått fra den kanten før. Jeg festet, levde livet og kosa meg. Så møtte jeg en gutt, vi ble sammen, han dumpa meg og vips spiste jeg på meg 15 kilo i løpet av et par måneder. Fort gjort når man spiser 2 liter is hver dag. Sluttet å jobbe og begynte på allmenn påbygning også, så aktiviteten var ikke helt den samme som før. Og trening slutta jeg med, da jeg var, mildt sagt, drittlei etter et halvt år med hardkjør.

Jeg holdt meg rundt 85 kilo en stund, så møtte jeg han jeg er sammen med nå og det berømte kjærstetillegget slo til og jeg endte tilslutt på 100 kg. Før jeg traff han hadde jeg begynt med lavkarbo og gikk litt ned med det, men da vi ble sammen og flyttet sammen (skjedde i løpet av et par måneder) begynte jeg å spise MASSE karbohydrater igjen og spiste fortsatt like mye fett. Ikke så vanskelig å gå opp da!

Så ble jeg gravid. Akkurat som min mor hadde jeg svangerskapsdiabetes (nesten.. lå helt i grenseland), så jeg jobbet veldig hardt, for å ikke legge på meg den første tiden. Etterhvert som fødselen nærmet seg, slapp jeg opp kontrollen og raste opp 18 kilo, alt de siste tre månedene. Jeg gikk ikke ned så mye som et gram etter fødselen. Ungen veide jo 3,5 kg og det og vann osv skulle jo utgjort litt, men jeg var veldig stresset og samlet nok vann som en kamel, så gikk altså ikke ned noe fra den ene dagen til den neste.

Starten på den varige nedgangen

26. Desember 2009 bestemte jeg meg for at jeg måtte ta tak. Jeg hadde da gått ned 4 kilo etter fødselen, uten å jobbe sånn veldig masse for det. Slet med ganske fæl svangerskapsdepresjon i den tiden (mellom oktober og desember), men klarte å la være å trøstespise alt for mye. I romjula begynte jeg med Ketolyse og gikk saaaakte ned 3-4 kg med det. Det funket ikke akkurat på meg, sånn som det gjorde på «alle andre» (kanskje ikke så rart siden jeg spiste ALT FOR MYE?) Ga opp det og gikk over på et strengt Fedon Lindberg-kosthold isteden. Gikk da ned 20 kg tilsammen i løpet av ca et halvt år.

Min reddende engel i midten der. ❤

Så stoppet det opp

Så kom virkeligheten og tok meg, igjen. Jeg har alltid vært en som har brukt mat til alt annet enn næring. Trøstespising, stresspising, gledesspising, kjedespising, you name it. Jeg begynte på skolen (sykepleien), jobbet fullt ved siden av skolen, vi kjøpte hus osv. En veldig stressende periode. Kortisolnivået var på topp flere måneder i strekk. Men jeg klarte denne gangen å la være å stresspise! Noe som førte til at jeg ikke gikk opp mer enn 4-5 kg, men til gjengjeld gnuet jeg opp og ned på de 4-5 kg i halvannet år. Ned 5, opp 4, ned 4, opp 5 og så videre. Også begynte jeg som smått i desember i fjor, gikk litt opp i julen og er nå i full gang med nedgangen igjen.

Hva er annerledes denne gangen?

Jeg er utrolig STOLT over at jeg har holdt vekten i to år! Sånn ca holdt vekten ihvertfall.. Som skrevet over her er statistikken helt begredelig. Nesten ingen som har slanket seg klarer å holde vekten etter to år. Jaggu har jeg klart det! Og best av alt. I løpet av disse 18 månedene så prøvde jeg ut veldig mange forskjellige dietter/spisemåter og fant tilslutt ut den perfekte formelen FOR MEG! Jeg VILLE at et ketogent kosthold skulle være MIN retning, for folk raste jo ned med det. Men jeg har lært at det ikke er det rette, for meg.

Perioden jeg hadde som 18-åring hvor jeg ikke kunne spise, med mindre jeg visste jeg kunne trene det vekk, henger nok litt igjen. Jeg vil IKKE dit igjen og mye derfor trenger jeg frihet til å spise en sjokolade, hvis jeg vil det. Jeg må kunne spise pizza, hvis jeg har veldig lyst på det. Ikke hele tiden, men på lørdag kanskje? Som dere ser så skeier jeg ikke ut med god samvittighet, men det er nødvendig for at jeg skal holde meg i vater.

Den berømte klisjeen: endre livsstilen, ikke finne en diett. Det er så sant! Jeg har funnet noe jeg kan leve med hele resten av livet, det kan jeg ikke med et strikt kosthold.

Det andre som gjør at jeg kommer til å gå ned overvekten min og holde meg der nede nå, er at jeg har jobbet meg igjennom saker som tidligere har ødelagt for meg. For nei! Det er ikke «bare til å spise mindre og trene mer» så lenge det ligger mentale blokker der som gjør at man om og om igjen saboterer for seg selv! Ja, du kan finne det livsstilen som er perfekt for deg, spise mindre og trene mer og gå ned i vekt, men jeg kan nesten garantere at du vil gå opp igjen i løpet av et par år. Hvorfor?

Fordi at du behandler symptomene, IKKE sykdommen. (Nå er jo folk veeeeeldig opptatt av at vi feitinger ikke skal få lov til å kalle fedmen vår for en sykdom, så jeg må bare forsikre om at det er ment som en metafor.)

Jeg bruker ikke lenger enhver stressende situasjon til å trøstespise. Ja, det hender fortsatt at jeg gjør det, men ikke hver eneste gang, slik som det var de første 25 årene av livet mitt. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv! Det har vært MYE bevisst mentalt arbeid i løpet av disse to årene. Jeg har lært å snakke til meg selv på en helt annen måte og samarbeider med meg selv isteden for å prøve å ødelegge. En sprekk betyr ikke lenger at hele slankekuren har vært bortkastet, slik som det var før.

Livsstil, ikke diett..Livsstil, ikke diett.. (Vi får si det til vi tror på det selv!)

Ingenting kommer gratis, og ihvertfall ikke endring av mønster du har fulgt i 10-20-30-40 år. Jeg har ikke bevisst brukt to år på 20 kilo, men nå er jeg veldig takknemlig for at det har tatt den tiden. Hadde jeg rast ned 35 kilo i løpet av et halvt år, kan jeg garantere at jeg hadde rast like fort opp igjen og veid langt over 100 kilo nå.

WOW! Detta ble langt. Forventer meg ikke akkurat at noen skal ha lest alt dette.

Advertisements

37 kommentar to “Min laaaaaange slankehistorie.”

  1. Flavour januar 31, 2012 kl. 15:29 #

    Det må jeg si…jeg er I M P O N E R T!!!! 🙂 Jeg beundrer det pågangsmotet du har hatt i alle disse årene, selv om det har blitt noe sprekker her og der og opp-og nedturer. Det viktigste er at du ikke har gitt opp, og du kan jo virkelig se på deg selv som en vinner nå! Du har vært så flink!! 🙂

    • Fra tjukk til smukk januar 31, 2012 kl. 16:04 #

      Takk for det! Man må vel bare innse at dette blir et livslangt prosjekt. Jo før man innser det, jo bedre er det. Det er jo ikke sånn at man går ned også er det over. Noen må nok passe på hele resten av livet. F.eks jeg.

  2. minslankekur januar 31, 2012 kl. 18:10 #

    Flot historie! jeg synes du gør det så godt!

  3. Divamamma januar 31, 2012 kl. 18:45 #

    For en historie… Jeg kjenner meg igjen i mye av dette… Jeg har skrevet et innlegg selv om «hvorfor» jeg alltid har vært stor eller hva jeg enn skal kalle det… Har bare ikke hatt «mot» til å publisere det det enda… føler det blir veldig privat…Du vil nok se at vi har MANGE likhets trekk jeg og du OM jeg legger det ut.. hehe:)

    Anyway, jeg synes du er kjempe flink.. det er ingen som kan si at det og det funker best, for vi er alle forskjellige!! Jeg har også prøvd forskjellige runder med alt mulig, men føler at det jeg gjør nå er det som fungerer best…

    VI LÆRER ETTERHVERT SOM VEIEN GÅR….

    • Fra tjukk til smukk januar 31, 2012 kl. 20:16 #

      Takk:) Ja, det er jo litt personlig.. En fordel ved å være «anonym». Men det gjør det vel bare skumlere å en gang skulle avsløre seg.

      Selv om du ikke publiserer er det fint å ha fått skrevet det ned. Hjelper til med å rydde opp litt i toppen!:)

      • Divamamma februar 1, 2012 kl. 13:26 #

        Ja faktisk… ble merkelig klar over «feilene/problemene» mine… Og det er jo alltid positivt!! 🙂 Lærer mye om seg selv faktisk…

      • Fra tjukk til smukk februar 1, 2012 kl. 13:46 #

        Ja, et liv består jo av veeeldig mange hendelser, folk osv, så det kan være veldig vanskelig å sette saker og ting i sammenheng! Da er jo å skrive det ned veldig lurt, så skjønner man kanskje litt mer av hvorfor ting er blitt som de er blitt og hvordan man kan endre det.

  4. K januar 31, 2012 kl. 19:10 #

    Det har vært enormt lærerikt og utviklende for meg i mine 2+ år med kostomlegging å få lov til å lese historier som denne. 🙂 Mye av dette med stressmekanismer og trøst og kontroll var ting jeg slett ikke var bevisst før jeg begynte å bli detoxet (av-karbet) og plutselig klarte å tenke over hva og hvorfor jeg spiste. HÅPER at flere leser det du har skrevet her, og tar det med seg på veien forbi «ikke gått ned noe på to uker, hjeeelp»-punktet…

    • Fra tjukk til smukk januar 31, 2012 kl. 20:13 #

      Ja, ikke sant, det er mye lettere å klare opp i ting underveis! På starten er det overveldende nok å tilpasse seg den nye livsstilen og når man er ferdig er det lett å føle seg helt uovervinnelig og «fikset». Helt til det butter i mot og man faller rett tilbake i gamle mønster.

      Hodet må med..

  5. Scorsese86 februar 1, 2012 kl. 01:38 #

    Jeg har sett bloggen din litt rundt omkring… og jeg har alltid blitt litt provosert av tittelen… jeg mener at tjukk og smukk gjerne er det samme, ikke at man må være enten det ene eller det andre. Kun jeg, som liker litt fyldigere jenter, som er hårsår?

    • Fra tjukk til smukk februar 1, 2012 kl. 08:58 #

      Ja!:) det kalles humor. Men det er greit at du blir provosert. Jeg sitter jo ikke her og rakker ned på store jenter. Denne bloggen (og tittelen) handler kun om meg. Og målet mitt er 75 kg. Altså på ingen måte tynn. Fortsatt formfylt, bare på den nedre skalaen av overvektig, isteden for sykelig fedme. Kan love deg at jeg ikke var mye smukk for 20 kg siden. Ulykkelig, miserabel og ikke minst SYK, er ikke vakkert. Jenter kan føle seg vakre, uansett størrelse, men jeg gjorde ikke det. Så det er kun personlig ment:)

    • jannike februar 1, 2012 kl. 12:50 #

      eg elska tittelen på den bloggen her 😀

      • Fra tjukk til smukk februar 1, 2012 kl. 12:59 #

        Det setter jeg pris på! Skjønner at det kan vekke litt dårlige assosiasjoner hos noen. Det ligger liksom ikke SÅ mye tanke bak navnet og adressen. Jeg satt og tenkte leeeenge på hva jeg skulle kalle den og tok bare det første som falt meg inn. (Dårlig fantasti, ja)

        En av de aller vakreste jentene jeg kjenner veier rundt 120-130 kg. Hun har en selvtillit og en utstråling som de fleste ville misunt henne. Så jeg synes ikke vekt har NOE å si for om man er vakker eller ei. Og ikke blir man brått lykkelig om man går ned i vekt heller.

  6. jannike februar 1, 2012 kl. 12:47 #

    åååh jo, eg har lest alt!!!! eit fantastisk bra innlegg! 😀 eg er imponert over 20 kg på 2 år, syns ikkje d er lenge, d e jo tross alt mange kilo! eg har gått ned 16 kg på 2 år so du e virkelig veldig flink og har mykje å være stolt over 😀 eg har holdt meg til ketose i 2 år, men har funne ut at d e heller ikkje min vei å gå fordi det kostar faktisk meir enn d smakar! ALDRI lov å kose seg! No har eg gått over til eit meir liknanade kosthald som d du har og syns faktisk d funkar MYKJE bedre 😀

    syns d e interessant m din blogg for eg ser mykje meg sjølv i deg! (spl, ca samme alder, ca samme vekt osv…. 😉

    ha ein finfin dag 😀

    • Fra tjukk til smukk februar 1, 2012 kl. 12:55 #

      Ja, vi er litt like du og jeg! Og jeg er minst like imponert over deg! Har jo lest bloggen din leeeenge og det virker som at du aldri har en gang tenkt på å gi opp. Så du er et forbilde for meg!:D

      • jannike februar 1, 2012 kl. 13:36 #

        nej, har ikkje tenkt å gje opp 😉 lykkast ikkje på den måten nej 😛 kjekt å høyre at eg kan være eit forbilde 😀 😀 😀

        navnet på bloggen syns eg e genialt og ikkje akkurat dårlig fantasi!!!! d e klart man kan være smukk når man vege meir enn «den perfekte vekta», MEN ALT handla om trivselsvekt! eg veit ikkje kva mi er for d e leeeeenge sidan eg var der, men eg veit d når eg e der! Der eg e no trivast ikkje eg og d synast på heile meg! eg har mista meg sjølv oppi alle kiloane, blir deppa og trist :/

      • Fra tjukk til smukk februar 1, 2012 kl. 13:57 #

        Ja, jeg vet akkurat hva du snakker om. Når jeg ser bilder av meg selv fra da jeg var på mitt tyngste synes jeg veldig veldig synd på meg selv på den tiden. Jeg smilte med munnen, men så deprimert ut i øynene. Mye fordi at jeg var overvektig, men også mye for at jeg ikke gjorde noe for meg selv.

        Jeg er jo fortsatt overvektig, men nå gjør jeg ihvertfall noe for meg selv da! Og det er godt. Jeg hadde jo, som skrevet i dette lange innlegget begynnende svangerskapsdiabetes. Sjansen for å få «ekte» diabetes da er ganske stor. Og det vil jeg IKKE altså! Hadde jeg forblitt 112 kg, vel, jeg kunne kanskje lært meg å være fornøyd med meg selv, men jeg ville overhodet ikke minsket risikoen for å få den sykdommen og sikkert hundre andre forskjellige som, enten man vil eller ei, følger med det å være veldig overvektig.

        Jeg har jo bare opplevd å leve med «trivselsvekt» i type et halvt år av hele livet mitt, så blir spennende når jeg en gang kommer ned dit igjen. Gleder meg!:)

  7. jannike februar 1, 2012 kl. 14:23 #

    huff ja diabetes e min ALLER største skrekk! d e sooo mykje meir som følge m den sjukdommen enn akkurat kontroll av blodsukker og insulinsprøyter! 😦 i tillegg til fare for alle desse sjukdommane e d jo tross alt ganske viktig å føle seg vel m seg sjøl! d har mykje å seie for helsa d og! 🙂

    • Fra tjukk til smukk februar 1, 2012 kl. 14:27 #

      Nei, diabetes vil vi IKKE ha! Ikke hjerteinfarkt og andre slike ting som følger med overvekten heller.

      • Scorsese86 februar 9, 2012 kl. 19:04 #

        Trenger ikke å være «sykelig overvektig» for å få diabetes. Jeg har hatt diabetes (type 1) i åresvis, uten at det har vært vektrelatert.

      • Fra tjukk til smukk februar 9, 2012 kl. 20:09 #

        Nei, men nå er det en eksplosjon av diabetes type 2 rundt i verden da. Ofte i sammenheng med overvekt.:) Diabetes type 1 og diabetes type 2 er to ganske forskjellige sykdommer, selv om de er i nære familie.

  8. Anna februar 1, 2012 kl. 22:02 #

    Flott historie!
    Kjente meg godt igjen i denne gitt 😛
    Så fint at du har gjort et så grundig arbeid med å forstå mekanismene bak det å være «feit», det er mye sannhet i det du skriver om at folk behandler symptomene, men overser sykdommen!
    Har troen på deg og kommer til å følge bloggen din, stå på videre! 😀

    • Fra tjukk til smukk februar 2, 2012 kl. 07:36 #

      Takk!:) Det er vel like mange grunner til overvekt som det er overvektige, så dette gjelder helt sikkert ikke alle. Bare endel.:)

  9. Lisa februar 2, 2012 kl. 20:26 #

    Nå har jeg lest hele innlegget ditt. Jeg hadde gått glipp av det den dagen du la det ut:( Du har vilje av stål. Få vondt inni meg når jeg tenker på hvordan du hadde det i oppveksten:( Og det er helt utrolig at du gang på gang har prøvd på nytt å gå ned, og at denne siste gangen har du holdt vekta så lenge! Du er helt super! Du har god grunn til å være stolt av deg selv.

    • Fra tjukk til smukk februar 2, 2012 kl. 21:18 #

      Tusen takk for veldig fine ord!

      Jeg hadde det ikke så ille i oppveksten altså! Bare innslag av idiotiske folk, sånn som sikkert alle har. Men der og da så var det jo ikke så morsomt å bli mobbet, eller måtte ha med en klin gærn stemor å gjøre, såklart. Hadde herlige foreldre (mamma og stefar), gode venner og ja. Det var egentlig ganske fint!:) Så er ikke synd på meg.!:) I det hele tatt.

      • Lisa februar 3, 2012 kl. 07:59 #

        Men det er ikke noe gøy å føle seg stor og i tillegg få høre det av andre. Barn fortjener ikke å ha det sånn! Jeg ble ikke mobbet, men fikk ofte sårende kommentarer om høyden min. De mente det vel ikke ille, men jeg har alltid misslikt å være lita, så jeg ble utrolig lei meg hver gang det var et tema. Nå bryr jeg meg ikke om det lenge, og har i tillegg en mann på 194cm. Hehe:)

      • Fra tjukk til smukk februar 3, 2012 kl. 12:04 #

        Nei, det er ikke noe særlig, hverken å bli mobbet, eller få sårende kommentarer.. Barn kan være helt forferdelig fæle. Det ironiske er at en av de aller værste mobberene mine er blitt prest!:p

  10. Nannah februar 4, 2012 kl. 08:07 #

    Flott skrevet! Du er utrolig standhaftig og flink! 🙂

  11. Line februar 4, 2012 kl. 13:25 #

    Flott lesing. Kjenner meg igjen i masse som står her. Du har virkelig stått på og fått resultater.

  12. synsegulla mars 15, 2012 kl. 09:16 #

    Så utrolig flott at du har delt dette med oss. Jeg kjenner meg (altfor) godt igjen i mye av det du skriver. Det er veldig fint å lese at noen som har strevd såpass med dette har klart å komme så langt som du har. Nå er det MIN tur å gå veien, og din historie er god motivasjon. Takk 🙂

    • Fra tjukk til smukk mars 15, 2012 kl. 12:41 #

      Tuuusen takk for en herlig tilbakemelding! Det varmer altså..
      Lykke til med veien din. Skal følge med deg!:D

  13. Miss C :) april 12, 2012 kl. 15:51 #

    For en flott historie! Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg startet på nærmere 114, i dag (ett år senere) er jeg på 102. Jeg bruker en blanding av «lavkarbo» (kutta sukker), eget vett og oppfølging fra fastlegen.
    Det er veldig kjekt å lese om andre som har gjort det samme og klart det! Lykke til videre, jeg skal følge med!

    • Fra tjukk til smukk april 12, 2012 kl. 17:02 #

      Takk!:D Høres ut som at du er kommet et langt stykke på vei!:) Lykke til videre til deg også:)

  14. maren oktober 14, 2012 kl. 20:19 #

    Jeg kjenner meg ganske igjen i dette. eller jeg har hatt spiseforstyrrelser, og det endte med at jeg bare spiste og spiste og ble mye større enn det jeg var før jeg begynte å slanke meg. Men nå skal jeg ned til normal vekt igjen. Jeg føler jeg gjør det på litt feil måte at jeg ikke får i meg nok mat. Men jeg klarer bare ikke å gjøre det på andre måter. Men det er ikke noe streng diett, jeg spiser heller lite og den maten jeg vil. Holder meg unna snop og sånne usunne ting, Men spiser det jeg får servert av middager.
    Men mitt spørsmål til deg er : Hvordan klarer man å holde vekten når man har komt ned til den vekten man er fornøyd med ?
    Og liksom når jeg gikk opp alle de kg ene så merket jeg på en måte at jeg gikk opp i vekt men ikke hvor ille det var. Var det sånn med deg også når du mistet typen ?

    • Fra tjukk til smukk oktober 25, 2012 kl. 21:57 #

      Heihei!
      Den dagen jeg finner ut hvordan man holder vekta så skal jeg fortelle alle hemmeligheten.:p Jeg tror løsningen ligger i å jobbe med det som er på innsiden, som gjorde at man gikk opp in the first place, men skal vel ikke snakke så høyt om det, siden jeg ikke helt klarer rydde opp selv.

      Har jo klart å holde endel av kiloene borte lenge nå, men det er fordi at det rett og slett ikke er noe alternativ å veie nærmere 100 kg eller mer..

      Jeg merker godt når jeg legger på meg. Kjenner kroppen min såpass godt nå at jeg vet akkurat hvordan den reagerer på ditt og datt.

      Lykke til med din søken!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: