Jeg sliter.

7 Mar

Jeg klarer ikke hente meg inn.

Klarer ikke spise det jeg burde, eller aller mest viktig; klarer ikke la være å spise det jeg ikke burde spise. Det er ikke snakk om store greiene. Det er en lavkarbocookie her, en riskake der, en liten bolle blomkålsuppe der og plutselig er hele dagsbudsjettet spist opp. I forhold til i gamle dager da jeg skeiet ut med fem loffeskiver med smør, brunost og syltetøy er jo dette ingenting. Med trening ligger jeg på underskudd, selv i forhold til mitt latterlig lave «dagsbehov» på 1800 kalorier.

Men det er jo ikke det som er poenget. Det er å føle at man ikke har kontroll. Og skammen det ligger i å ikke klare å kontrollere seg selv. Det føles så mye verre enn det egentlig er. Jeg tar ikke skade av å ikke knipe inn maks hver uke. Men jeg har satt meg et mål og blir så irritert på meg selv for at ikke jeg kan hjelpe meg med å nå det målet!

Alle andre klarer det jo? Alle disse fitnessfolka.. Lever på 1200 kalorier om dagen. Skrumper inn. Mister en kilo hver uke, også klarer ikke jeg, med den store kroppen min å miste en halv kilo en gang?

Jeg burde drikke mer vann, for der er jeg blitt verdens aller dårligste, men jeg spiser isteden. Det fyller på en måte samme rom, kjennes det ut som, innimellom. Det gjør jo ikke det, men.. Ikke engang DÉT klarer jeg å gjøre?!

Skjer a?

Hvorfor er det sånn? Er det ikke bare til å ikke gjøre det? Jeg spør dere, for jeg aner virkelig ikke akkurat nå.. Står helt på utsiden av meg selv, er sliten, trøtt og litt motløs. Er det fullmåne på gang, eller noe? Føler meg så fullmånete.. Har bare lyst til å legge meg til å sove under månen.

Dette er ikke noe stor krise akkurat. Kanskje jeg bare skal la være å prøve å få underskudd denne uka og heller ta det neste uke? Kanskje kroppen min er mer med på laget da?

Det er vel strengt talt ikke kroppen som protesterer, for den er ikke plagsomt sulten. Det er JEG, jeg som putter ting inn i munnen, helt uten mål og mening. Og jeg som bare gjør det enda mer, fordi at jeg blir irritert på meg selv. Uten å egentlig ane hvorfor? Synes jeg at jeg fortjener det etter å ha vært så flink i en periode? Synes jeg ikke at jeg fortjener å gå ned i vekt, sånn som jeg så gjerne vil? Har jeg kanskje kjørt et litt for hardt løp i det siste?

Ikke vet jeg! Noen som gjør?

 

Edit: Ja, det er faktisk fullmåne i morgen! Creepy!!

Advertisements

24 kommentar to “Jeg sliter.”

  1. Ida mars 7, 2012 kl. 18:20 #

    Hei. Vil bare si at jeg syns du er flink som har gått ned fra 112 kg..

    Og dette monsteret som ødelegger for deg, er hos meg også… Så du er ikke alene 😉

    • Fra tjukk til smukk mars 7, 2012 kl. 18:39 #

      Tusen takk!:) Jeg holdt på å si at det var godt å høre at andre også sliter, men det er det vel egentlig ikke.:p

  2. fabeldyret mars 7, 2012 kl. 20:12 #

    Og hvis det er noen trøst, så er det faktisk fullmåne i morgen.. Sats på at det er månesyke, og start neste uke med et smil og nytt pågangsmot!

    • Fra tjukk til smukk mars 7, 2012 kl. 20:15 #

      Ja, jeg fant ut det etterhvert jeg også! Ganske creepy egentlig, men det er vel naturlig sånn i bunn og grunn. Har virkelig kjent fullmånen på kroppen de siste årene..

  3. Prosjekt8kg mars 7, 2012 kl. 20:17 #

    Jeg tror det er noe i det der med at man kjører seg litt hardt en stund…det er så deilig når man endelig tar seg en spisedag eller spiser mer enn vanlig, at man ikke klarer gå tilbake til slankehverdagen med et knips. Opplever det samme her! Det som kan virke (hvertfall for meg) er å sette et dagsmål om ikke å røre noe «ulovlig». Hvis jeg klarer det blir det lettere å la være å putte noe dumt i gapet neste dag..Og forhåpentligvis er jeg vips! tilbake på «slankevogna» 😀

    • Fra tjukk til smukk mars 7, 2012 kl. 20:23 #

      Ja, men det er så lite sammenheng i det liksom. Som oftest går det helt fint, men av og til er det klin umulig.

  4. Vilde Sofie mars 7, 2012 kl. 20:23 #

    Det er ikke alltid at verden er rettferdig sånn: Man kan prøve og jobbe alt man klarer, men det føles bare som om verden jobber mot deg. «Heldigvis» er det ofte sånn at det kan virke som om alt er så lett for alle andre, men i realiteten er det like hardt for dem til tider.

    Om det er til noen «trøst» så klarer ikke jeg heller å la være å spise det som er godt. Jeg har konstant lyst på mat, og spiser like konstant! Likevel har vel jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, da jeg heller spiser for å holde vekta/gå opp et par kg fortsatt enn å gå ned i vekt.

    Prøv å ikke ha så hardt fokus på det å gå ned i vekt hele tiden, selv om det sikkert ikke er lett. Kroppen og hodet har lett for å sette seg i overlevelsesmodus, og man har lyst til å spise alt man ikke gir seg selv lov til. Finn deg et annet mål for en liten stund, som for eksempel å løpe så og så langt eller løfte så og så tungt. Eller finn en hobby som gjør at hendene er opptatte og ikke kan putte mat i munnen. Om jeg strikker eller tegner, glemmer jeg lett det at jeg har lyst på mat for en liten stund 😉

    SV: Jeg mener helt vanlig sammalt hvetemel som man finner på hvilkensomhelst butikk. Finmalt sammalt hvete synes jeg er best å bruke i finere bakst (vafler, pannekaker, scones, etc), og den grovmalte passer best til rundstykker og brød 🙂

    • Fra tjukk til smukk mars 7, 2012 kl. 20:32 #

      Ja, det kan jo være en slags pervers trøst at ikke det er lett for alle andre.. Da føler man seg ikke MYE dummere enn alle andre ihvertfall.

      Når stort sett hele livet har handlet om mat, slanking, trening osv, så er det ikke bare bare å legge det i fra seg, selv om man vet at man burde. Jeg klarer det innimellom, men er redd for å miste fokuset da.. Har jo «holdt ut» i over to år med denne runden av vektreduksjonen, så det er på en måte en livsstil, men innimellom slår det litt sprekker. Sånn som nå.

      Har mange andre ting jeg fokuserer på ang trening osv, så mat og trening står litt hver for seg nå. Å fokusere mer på det ene hindrer ikke fokus på det andre. Sånn kommer det nok til å være hele livet. Det har både sine positive og sine negative sider.

      Tror det viktigste jeg kan gjøre er å forstå at jeg har kommet så veldig langt på vei. Som skrevet i innlegget ville en tidligere sprekk bestå av MYE verre saker enn bare litt for mye av «lovlige» saker. Får vel prøve å give myself some credit for det og holde ut!:) Det hjalp faktisk endel å finne ut at det er fullmåne i morgen. Den har en tendens til å bringe frem tungsinn i meg. Da blir alt så himla vanskelig. Men det ble lettere når jeg fikk en forklaring. Enten den er legitim eller ei.;)

  5. Hanne mars 7, 2012 kl. 21:34 #

    Du, du må fokusere på at du er ufattelig flink! Leser bloggen din fast, og du er en liten heltinne, det er det du er! Kanskje trenger kroppen din litt overskudd akkurat nå, kanskje er den på vei ut av komfortsona, og det er tungt for hodet å henge med. Men: spiser du til du er mett? Eller blir du rett og slett ikke mett? Er det suget etter noe godt som får deg til å spise, eller er du rett og slett sulten?
    Prøv å identifiser HVA som er grunnen. Er det skjedd andre endringer i livet? Og prøv å ta sakte, men sikkert kontroll igjen. Av og til er det et bevis på at du har kontroll, at du lar deg selv skeie ut litt i blant, for så å komme på rett spor igjen.Begynn i morgen, eller nå.
    Lykke til! =) Skal følge med, og heie på deg!

    • Fra tjukk til smukk mars 7, 2012 kl. 21:47 #

      Åh, tusen takk! Nå ble jeg veldig glad og nesten litt rørt.. Må si i fra litt før da, sånn at jeg kan følge med på deg også, liksom!:p

      Tror rett og slett det er en kombinasjon av lavt totalinntak i noen uker også kommer det vel litt an på dagsformen og livssituasjonen generelt da. Har jo hatt syk mann og sykt barn og DET kan jeg fortelle er noe som tærer på tålmodighet og humør. Jeg er vel litt sånn som tråler meg igjennom det meste og samler opp for så å knekke skikkelig i en dag eller to også gjelder det å plukke seg opp og kjempe videre..

      Tusen takk, igjen!:)

  6. Else mars 7, 2012 kl. 23:17 #

    Jeg sliter så jævlig mye med det noen ganger at jeg blir helt satt ut av meg selv. Føler meg helt håpløs noen ganger altså.

  7. fitnessista mars 7, 2012 kl. 23:27 #

    Hallo, du er jo kjempeflink! Kanskje du har nådd et platå nå, som er hardere å komme seg videre ned fra. Men så snart det slipper, suser du nok videre 😀 Lykke til!

  8. Line mars 8, 2012 kl. 08:00 #

    Kjenner meg veldig igjen, veldig, og spesielt i disse dager. På mandag spiste jeg til og med pasta, noe jeg aldri gjør. Ikke var det godt, vondt i magen fikk jeg, spm er nå om jeg lærer.

    Er og sliten til tusen denne uka.

    Men vi må komme oss over kneika og du skal se at det løsner for oss begge etterhvert.

    • Fra tjukk til smukk mars 8, 2012 kl. 09:42 #

      Ja, vi får bare stå på! Det hjelper ikke å være sliten, det kan jeg skrive under på!

  9. Anna mars 8, 2012 kl. 10:01 #

    Gaaah, kjenner meg igjen!
    Hold ut, det går over kjære deg 🙂

  10. Tone Rokås Ånes mars 8, 2012 kl. 11:36 #

    Jeg er enig med Hanne (og i grunn alle andre som sier du er superflink i ymse variasjoner), for du er super! Alle møter motgang, sånt skjer, og vi vet alle at du kommer deg gjennom det! Gi det tid, og lytt til kroppen, det er lov å ta det med ro 🙂

  11. Ann-Kristin mars 8, 2012 kl. 16:43 #

    Hei du… Jeg tror det er ganske naturlig at man har litt opp og nedturer… Noen dager er det lettere å ta de riktige valgene enn andre… Uansett må jeg bare si at jeg bruker bloggen din til inspirasjon… Råimponert 🙂 Og jeg tror de fleste har problemer med å følge et strikt opplegg til tider… Noe annet ville være helt unaturlig… Og vi kommer over disse kneikene, det er jeg helt sikker på 🙂 Heia heia 🙂

    • Fra tjukk til smukk mars 10, 2012 kl. 07:50 #

      Tuuusen takk for fine ord! Det er utrolig å kunne inspirere noen!:) Du ispirerer jo meg også!

  12. Line mars 9, 2012 kl. 22:39 #

    Høres sikkert fælt ut, men så godt det var å lese dette innlegget om å slite. Føler at vi kjører litt samme opplegg, og faktisk har jeg problemer denne uka også… Noe så innmari. Etter en super-februar og mange kilo ned gikk piffen helt ut nå og har skeiet ut noe så infernalsk! Irriterer meg så vanvittig. Ødelegger jo det jeg har jobbet så hardet med. Hm! Trenger å skru hodet litt mer på plass. Men godt å lese at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Men nå får vi stå på og gi jernet!

    • Fra tjukk til smukk mars 10, 2012 kl. 07:54 #

      Du er absolutt ikke alene, nei! Det kan jeg love. Det er nok mange flere som oss.:p

      Håper du klarer hente deg inn. For meg hjalp det veldig å få det ut ihvertfall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: