Jeg blir veldig trist.

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, «ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt». Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør «HVA MENER DU». Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

Sukkerfri?

Hei!

Her går det fortsatt i ett, så bloggen lider jo litt da, kan man si. Bloggen og kroppen..

100% jobb ved siden av 80% praksis er ikke en spøk!

Men ja. Det store spørsmålet; er jeg blitt sukkerfri? På det kan jeg svare et stort, rungende, sykt høylydt: NEI!

NOT!

Dere aner ikke hvor mye jeg har kåla, kjempa og sloss denne uka. Jeg har spist veldig lite, men litt sukker hver dag. Det er jo i det minste en start da.. Og en stor forbedring.. Men ikke helt der enda.

 

Akk.. Den som kunne slenge seg på en slankecamp og bare tenke mat og trening i noen måneder.. Trene har jeg ikke hatt tid til på halvannen uke. Og prøv å sett i gang med den der «Alle har tid til å trene, det handler om prioriteringer. 1 time av dagen er bare 4%.» Og så videre. 

=Gjeeeeeeeeeeesp.

Men det går seg nok til etterhvert!

Sukkerfri

Fra og med nå er jeg tilnærmet sukkerfri.. Det blir hardt, men det må bare bli sånn. Jeg er sukkeravhengig til tusen, og det har jeg alltid vært. Da jeg var liten snek jeg til meg loffeskiver med smør og nugatti. Litt sukker inn i denne kroppen og jeg tar helt av. It has to stop.

Det går vel kanskje greit? Kan jo spise matvarer som har sukker i seg. For eksempel Atkinsbarer, vaniljekesam, frukt, mørk sjokolade og lignende. Det finnes jo også både stevia, sukrin og tagatesse. Alt dette kan inntas ved spesielle anledninger eller i helger..

Men kjeks, kaker, sjokolade, godterier osv må jeg bare ligge unna.

Det går nok bra! Bare jeg overlever de første par dagene.:p

Det er ingenting jeg kommer til å savne spesielt mye og det sier meg at det er helt andre grunner til at jeg drukner i godterier nesten hver dag, enn at jeg er skikkelig glad i sjokolade eller is eller hva det måtte være. Det er den indre uroen som roes med sukker, som er problemet..

Må finne andre måter å roe ned nerva på da.. God knows how.. But but.

Må bare finne ut av det nå. Har ikke noe valg.

Inspirasjon

Hei!

Må bare fortelle om at jeg var på foredrag med ei utrolig dame, i går.

I regi av stedet jeg er i praksis på, ble jeg sendt på foredrag, med navn og tema «Kvinner mot vold!»

Det var flere foredrag der, og til sist var det ei helt utrolig dame som skulle snakke.

Anne Grethe Solberg ble skutt i hofte og arm av eksmannen sin, for noen år siden. Hun måtte amputere armen og muskler osv i hofte, lå lenge på sykehus, gikk igjennom masse opptrening og i det hele tatt..

Helt tragisk, forferdelig historie.

Men du må ikke tro hun depper av den grunn! Hun har løpt flere halvmarathoner, noen fulle marathoner, står på slalåm, svømmer.. Alt med en arm og ei ødelagt hofte. Det var ikke grenser for hvor positiv, takknemlig og glad hun virket.

WOW BABY!, sier jeg bare. Plutselig ble mine problemer litt latterlige i forhold. «Åh, jeg sliter med motivasjonen..» «Åh, jeg sliter med psyken.» Åh, Stakars MEG da….

Jeg vet at det ikke er så enkelt at man hører om en slik historie også vips er man frisk i hodet og om ti uker er jeg slank og frisk. Det funker ikke sånn! Man må jobbe med det, og fader heller. Her skal det jobbes, kan jeg love! Jeg vet ikke helt hvordan, men I CAN DO IT!

Kort innpå.

Heihopp!

Kort innpå, før jeg skal legge meg tidlig.

I dag har jeg hatt en super matdag! Første på evigheter. Deilig.

Dessuten har jeg begynt å meditere! Begynt å lære meg ihvertfall, da. Tror ikke det er gjort i ei bråvending. Jeg har fokusevnen til en mygg.

Men vi må alle starte et sted.

Bob og jeg, liksom.. Bob og jeg..

Jeg vil, jeg vil..

..men jeg får det bare halvveis til..

Halvveis er vel bedre enn ingenveis? Ehm. Jeg har veldig lyst altså. Være flink, stå på, gå ned masse kilo, skjerpe meg, gjøre det stort.. Synes det er merkelig at jeg virkelig vet jeg både VIL og kan, men likevel ikke får det sånn helt til. Er det så vanskelig da? Nei, det er jo egentlig ikke det.

Kjenner at nerva begynner å roe seg litt, så kanskje jeg kan få til noe positivt med kostholdet denne uka? Har planer om å legge inn maten jeg spiser i diett.no, så får jeg ihvertfall litt kontroll. Det holder ikke å bare ville, har jeg skjønt.

Skal gjøre mitt beste på å beholde roen.

Kanskje jeg til og med skal starte på praksisoppgaven min en av dagene, så slipper jeg stresse meg halvt ihjel den siste uka?  Skal ihvertfall begynne å fordype meg i disse herlighetene. Interessante, om en med litt tragiske temaer.

Det er jo egentlig psykologien jeg brenner for, har jeg kommet på nå. Jeg skal bli kognitiv atferdsterapautt, og sånn er det.( Og sykepleier da..) Kanskje jeg kan bruke noen triks på meg selv også? Det hadde vært fint!

Jeg skulle egentlig vært på praksisplassen min nå, men er hjemme med sykt barn isteden. Er forkjølt selv, men tror de to spiseskjeene med ekstra sterk tran og boksen med makrell i tomat jeg spiste til frokost, reddet meg inn endel!Placeboeffekten lenge leve! Er det noe jeg ikke har tid til nå, så er det å bli syk.

Prøver å forberede litt, så nå holder jeg på å bake lavkarbobrød, tenkte jeg skulle bake et par brød til snuppa og mannen, har stekt karbonadedeig og gjort klar litt grønnsaker.

 

Da er det vel bare til å adde rømme og tacosaus, så snakker vi business.

Fant denne posen med, ikke mindre enn, 2500 gram med diverse wokgrønnsaker, på Coop extra.

Ganske kjekk og hadde ingen av de mest stivelsesrike grønnsakene i seg.

Er det forresten ikke typisk at den dagen man ikke har mulighet til å komme seg ut, så klør det i beina etter å få gått en tur i herlig høstvær? Jeg vil danse, hoppe, sprette, jeg vil på Zumba, jeg vil spinne og jeg vil på SATS og trene styrke.
Men jeg må jo passe på den lille hjerteskatten min og kjæresten kommer ikke hjem før seint i kveld, så det får bare klø.

Anyways: I heart høsten.

PS: Jeg er ganske mer aktiv på instagram, om enn litt sporadisk. Brukernavn er ilennana

Også er jo bloggen på Facebook da, men det skal jeg ikke mase om!