Forstyrret.

Dette innlegget har jeg grunnet på lenge. Ikke fordi at det er så vanskelig å skrive, men fordi at jeg rett og slett ikke har turt å innrømme for meg selv at jeg har dette problemet. Men det er vel noe som heter at det første skrittet i å løse problemene sine er å innrømme at man har dem? Så here goes..

Jeg er spiseforstyrret. Ja, det er jeg. Jeg er den heldige innehaver av spiseforstyrrelsen Binge eating desorder/overspising.

Symptomer:

• Man spiser raskere enn normalt CHECK
• Man spiser slik at man er ubehagelig mett CHECK
• Man spiser store mengder uten å være fysisk sulten CHECK
• Man spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider CHECK
• Man spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser, føler skyld/ vemmelse eller blir deprimert etter overspising CHECK

En illustrasjon, men er som å se meg.

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til mat. Jeg har brukt det til trøst, så lenge jeg kan huske. Tenker tilbake fra jeg var under 7-8 år, at jeg ble mobbet ganske stygt på skolen av noen eldre gutter, også gikk jeg hjem og smurte meg 5-6 loffeskiver med Nugatti og smør. Sweet relief. Da jeg var rundt 19 gikk jeg for første gang ned til «normalvekt», ble der i et halvt års tid, ble dumpet, spiste en tolitersboks med is, hver dag, i to-tre uker. Og fortsatte til jeg hadde gått opp hvert eneste gram jeg hadde kjempet meg ned. Det tok ikke lange tiden heller.

Sukkeret.. Min beste venn, i en ellers så trist verden.

Men det er først nå det siste året, etter at jeg virkelig har fått kjenne hva psykisk stress er, at spiseforstyrrelsen virkelig har vist sitt stygge ansikt. Først nå i livet har jeg opplevd å være så psykisk stressa, at jeg har kjent det bruse igjennom kroppen. Jeg havnet midt oppi en forferdelig uoversiktlig og vanskelig situasjon i sommer og hadde en virkelig ukontrollert overspisings-periode fra slutten av August til omtrent nyttår. På merkelig vis klarte jeg å ikke gå opp så veldig mye. Bare ca 10 kilo. Den vanskelige situasjonen har roet seg gradvis etter nyttår, men er langt i fra borte. Innimellom blusser stresset opp og da får jeg slike perioder hvor jeg bare er helt ute av kontroll.

Det er nok ikke lett å se for seg hvor mye jeg klarer å spise. Sukker er mitt drug of choice og jeg kan trykke ned både 1000 og 2000 kalorier verdt sukker, i løpet av få timer. Kanskje til og med mer.. Samtidig prøver jeg å spise «normalt», sånn at jeg ikke skal ha så lyst på sukkeret. Og da normalt + alt sukkeret. Det blir endel næring i løpet av en uke.. Ikke vanskelig å legge på seg både en og to kilo på få dager. Ja, da snakker vi fett også vann i tillegg.

«Kvalmt» tenker noen. «Svakt» tenker noen. «Dumt» tenker mange. «Bare ta og skjerp deg!», tenker omtrent alle. Og det er derfor det er så vanskelig å faktisk uttale dette. Til og med jeg sier til meg selv at: «Nå må du fader i meg ta og skjerpe deg! Vil du virkelig bli ENDA feitere?» I disse periodene føler jeg meg konstant dårlig. Ser uklart. Blir kvalm. Uvel. Sover ekstremt dårlig. Huden blir helt jævlig. Jeg blir veldig dehydrert, for karbohydratene binder jo opp vann i kroppen. Men uansett hvor dårlig jeg føler meg, så klarer jeg ikke å stoppe. Klarer ikke skjerpe meg, når dette står på som verst.

Så klart jeg ikke vil legge på meg. Så klart jeg ikke vil føle meg dårlig. Dum er jeg ihvertfall ikke. Jeg mister bare all kontroll. Det er nesten som at jeg mister bevisstheten. Og det er ikke lett å innrømme det! Hverken for dere eller for meg selv. Jeg er en sterk person som takler det meste, på strak arm. I steden for å være «svak», så er jeg tjukk. Enkelt sagt. Sukkeret hjelper meg igjennom dårlige perioder, selv om det egentlig ikke gjør noe for meg. Men resultatet av alt jeg har vært igjennom, er denne fatsuiten jeg tråkker rundt med. Nei, alle som har hatt det vanskelig takler det ikke på den måten, men sånn er jeg.

Det er ikke lett å innrømme noe sånt, i det samfunnet vi lever i, hvor eksperter, hobbyeksperter og andre besserwissere stadig uttaler en ganske stygg forakt, for oss svake, feite mennesker, som helt mangler selvkontroll. «Åh, ja. Fint å ha noe å skylde på for at man ikke har noe selvkontroll», tenker nok endel. Jeg er ikke flau, men jeg vet at det finnes så mange ignorante mennesker der ute, som overhodet ikke gidder å sette seg inn i dette. For mange vil jeg nok være hun feite som så klart ikke har noe viljestyrke, og som endelig har funnet på en bedre unnskyldning, for å lette sin egen dårlige samvittighet. Men men. Hvem sitt problem er det, egentlig?

I ei uke nå har jeg hatt en veldig dårlig periode igjen. Jeg har sagt hver dag at «I morgen.. I morgen skal jeg være flink.» Men morgendagen kommer og kontrollen er fortsatt ikke tilstede, uroen på innsiden gnager og «flinkheten» glimrer med sitt fravær. Jeg vet det egentlig, at før jeg faktisk kjenner at innsiden roer seg, så kan jeg overbevise meg selv at jeg skal være flink så mye jeg vil. Det har ikke noen virkning.

Det startet forrige fredag og først i går kjente jeg at jeg var litt roligere, og da vet jeg at i dag kan jeg prøve meg igjen. I dag kan jeg nok få en god dag. Og jeg må si jeg gleder meg, for det er ikke kult å ha det sånn. En salig blanding av dårlig samvittighet, skyldfølelse, følelse av udugelighet, fysisk ubehag og ikke minst et psykisk kjør. Sukkeret hjelper jo ikke noe annet enn akkurat der og da, fordi at det, akkurat idet det blir fortært, tar tankene vekk fra alt annet. Det er ikke gøy å føle at man ikke kan kontrollere seg selv.

Men nå har jeg ihvertfall sagt det. Og først NÅ vet jeg hvor jeg skal lete etter svarene jeg har gnåla om i flere måneder her. Hvordan finne verktøyene til å holde den ukontrollerte spisingen i sjakk. Trenger ikke lete desperat etter primært stressmestrings-teknikker, selv om så klart det er å takle stresset på en annen måte jeg må lære meg. Har ihvertfall et sted jeg kan begynne å lete nå. Har hele livet leta etter en diett jeg kan leve med, men det er jo ikke det som er problemet mitt. Jeg vet hva som skal til, men overspisingen ødelegger for meg hver gang..

Litt skummelt, veldig langt, men ganske greit.

En klassisker av en lørdagssprekk.

Ja, nå har jeg vært på diett i snart syv uker. Det skjer ikke så mye, så denne uken har motivasjonen sviktet litt, selv om jeg vet at det er helt tett. Ja, jeg har gått ned noen kilo, ja jeg har mistet noen cm, men synes ikke resultatene tilsvarer innsatsen. Livet er fortsatt ikke helt med meg på notene. Vi snakker stress, press og andre ulumskheter. Det kan ha endel med det å gjøre. Men jeg gjør jobben og regner med at det skjer noe snart.(!!!)

Mangler liiiitt på 1. aprilmålet, kan du si. Men går vel jevnt nedover, eller no.

Innsatsen har ihvertfall vært bra før denne siste uka da.. Valgene jeg har tatt denne uken har ikke vært sånn all verdens, og det har blitt flere dager med «litt her og litt der». Faktisk hittil tre flinke-dager, en litt flink – men egentlig på trynet-dag og ja, to forferdelige! (Medregnet gårsdagen da..) Uka går vel ganske opp i opp.

Vel. I går hadde jeg lyst på sushi. På vei ut for å hente det fikk jeg sånn en brennende lyst på Nutella. Litt Nutella på et par riskaker? Det er jo lørdagskvelden.

Impulskjøp av sjokoladepålegg. What was I thinking?

Siden uka har vært litt så som så, var det helt klart utrolig lurt å bestille sushi. Sushi står på tillatt-lista. Ca 10 biter. Det jeg burde ha tenkt: «Hvor sannsynlig er det at du spiser dine 10 biter, når det da betyr at din veldig så sakte spisende kjæreste sitter der med sine 30 og er ferdig ca. 40 minutter etter deg?» Sannsynligheten er ca 1:1.000.000. Men nei. I mitt godtroende sinn skulle dette gå som smurt.

Mitt brett:

 

Hans brett:

Det gikk selvfølgelig ikke bra.

Etter sushisprekk.. Hvor lurt er det å ha en bolle med ostepop rett foran trynet?

Ikke så veldig lurt det heller. 

Også trekker kjæresten frem den faste lørdags-isen sin. Krokan. Med sjokoladesaus. 

Og toppet det med en pose traktorchips med salt og pepper.

…

To dårlige valg + tre eksponeringer = kan ikke ende i annet enn elendighet. Jeg VET jo at dette ikke går bra, men med min, av og til veldig så overbevisende, selvtillit skulle både inntak av sushi og Nutella gå som smurt.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør sånn, men skal nok finne ut av det en dag. Nå var ikke dette noe krise. Før i tiden ville jeg kanskje ha stappet innpå både 3000 og 4000 kalorier på slike dager. Var litt unna det i går. Og det er jo lov å spise litt utenom planen innimellom, men dette er jo langt i fra koselig. Hver is-skje, hvert potetgullflak, hver ekstra sushi-bit inntas med verdens dårligste samvittighet.

Men men. I dag er en ny dag. I dag blir det ingen utskeielser. Kjæresten får sette seg et annet sted med isen sin i kveld!

Kosthold

Koser meg!

Titter innom.

Hei!

Ville bare titte innom, siden det er ganske lenge siden sist.

 

Hallooooo.

Siden sist har det ikke skjedd noe særlig mer enn at jeg har slitt med ribbeinet. Og at jeg har hatt lungebetennelse.. Og omgangssyken. Men nå er jeg frisk. Ribbeinet begynner å bli tålig bra og.

Nå har jeg brukt opp alle mulige «lette» sykdommer hittil i år, så da satser jeg på at nok er nok. Får være grenser! (Håper jeg..)

Denne uken som kommer skal jeg ihvertfall få trena litt igjen. Noen vekter blir det ikke, tror jeg. Ikke noen tunge ihvertfall. Men får bli noe kardio.

Kostholdet går det kjempebra med. Har gått ned 4.1 kg. Er ganske fornøyd med det, men kunne nok ha gått ned enda litt mer hvis ikke det hadde vært for all sykdommen, skaden og stresset. Væskebalansen min har vært helt på trynet i en hel måned, men nå begynner den å bli OK, kjenner jeg. Elsker fat attack-kosholdet skikkelig. Har nesten ikke behov for utskeielse, selv om jeg nok burde ta en i ny og ne.

Så sånn er det! Er mye mer aktiv på instagram: ilennana