Forstyrret.

24 Feb
Dette innlegget har jeg grunnet på lenge. Ikke fordi at det er så vanskelig å skrive, men fordi at jeg rett og slett ikke har turt å innrømme for meg selv at jeg har dette problemet. Men det er vel noe som heter at det første skrittet i å løse problemene sine er å innrømme at man har dem? Så here goes..
Jeg er spiseforstyrret. Ja, det er jeg. Jeg er den heldige innehaver av spiseforstyrrelsen Binge eating desorder/overspising.

Symptomer:
  • Man spiser raskere enn normalt CHECK
  • Man spiser slik at man er ubehagelig mett CHECK
  • Man spiser store mengder uten å være fysisk sulten CHECK
  • Man spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider CHECK
  • Man spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser, føler skyld/ vemmelse eller blir deprimert etter overspising CHECK

binge-eating-disorder1 (1)

En illustrasjon, men er som å se meg.

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til mat. Jeg har brukt det til trøst, så lenge jeg kan huske. Tenker tilbake fra jeg var under 7-8 år, at jeg ble mobbet ganske stygt på skolen av noen eldre gutter, også gikk jeg hjem og smurte meg 5-6 loffeskiver med Nugatti og smør. Sweet relief. Da jeg var rundt 19 gikk jeg for første gang ned til «normalvekt», ble der i et halvt års tid, ble dumpet, spiste en tolitersboks med is, hver dag, i to-tre uker. Og fortsatte til jeg hadde gått opp hvert eneste gram jeg hadde kjempet meg ned. Det tok ikke lange tiden heller.

Sukkeret.. Min beste venn, i en ellers så trist verden.

Men det er først nå det siste året, etter at jeg virkelig har fått kjenne hva psykisk stress er, at spiseforstyrrelsen virkelig har vist sitt stygge ansikt. Først nå i livet har jeg opplevd å være så psykisk stressa, at jeg har kjent det bruse igjennom kroppen. Jeg havnet midt oppi en forferdelig uoversiktlig og vanskelig situasjon i sommer og hadde en virkelig ukontrollert overspisings-periode fra slutten av August til omtrent nyttår. På merkelig vis klarte jeg å ikke gå opp så veldig mye. Bare ca 10 kilo. Den vanskelige situasjonen har roet seg gradvis etter nyttår, men er langt i fra borte. Innimellom blusser stresset opp og da får jeg slike perioder hvor jeg bare er helt ute av kontroll.

Det er nok ikke lett å se for seg hvor mye jeg klarer å spise. Sukker er mitt drug of choice og jeg kan trykke ned både 1000 og 2000 kalorier verdt sukker, i løpet av få timer. Kanskje til og med mer.. Samtidig prøver jeg å spise «normalt», sånn at jeg ikke skal ha så lyst på sukkeret. Og da normalt + alt sukkeret. Det blir endel næring i løpet av en uke.. Ikke vanskelig å legge på seg både en og to kilo på få dager. Ja, da snakker vi fett også vann i tillegg.

«Kvalmt» tenker noen. «Svakt» tenker noen. «Dumt» tenker mange. «Bare ta og skjerp deg!», tenker omtrent alle. Og det er derfor det er så vanskelig å faktisk uttale dette. Til og med jeg sier til meg selv at: «Nå må du fader i meg ta og skjerpe deg! Vil du virkelig bli ENDA feitere?» I disse periodene føler jeg meg konstant dårlig. Ser uklart. Blir kvalm. Uvel. Sover ekstremt dårlig. Huden blir helt jævlig. Jeg blir veldig dehydrert, for karbohydratene binder jo opp vann i kroppen. Men uansett hvor dårlig jeg føler meg, så klarer jeg ikke å stoppe. Klarer ikke skjerpe meg, når dette står på som verst.

Så klart jeg ikke vil legge på meg. Så klart jeg ikke vil føle meg dårlig. Dum er jeg ihvertfall ikke. Jeg mister bare all kontroll. Det er nesten som at jeg mister bevisstheten. Og det er ikke lett å innrømme det! Hverken for dere eller for meg selv. Jeg er en sterk person som takler det meste, på strak arm. I steden for å være «svak», så er jeg tjukk. Enkelt sagt. Sukkeret hjelper meg igjennom dårlige perioder, selv om det egentlig ikke gjør noe for meg. Men resultatet av alt jeg har vært igjennom, er denne fatsuiten jeg tråkker rundt med. Nei, alle som har hatt det vanskelig takler det ikke på den måten, men sånn er jeg.

Det er ikke lett å innrømme noe sånt, i det samfunnet vi lever i, hvor eksperter, hobbyeksperter og andre besserwissere stadig uttaler en ganske stygg forakt, for oss svake, feite mennesker, som helt mangler selvkontroll. «Åh, ja. Fint å ha noe å skylde på for at man ikke har noe selvkontroll», tenker nok endel. Jeg er ikke flau, men jeg vet at det finnes så mange ignorante mennesker der ute, som overhodet ikke gidder å sette seg inn i dette. For mange vil jeg nok være hun feite som så klart ikke har noe viljestyrke, og som endelig har funnet på en bedre unnskyldning, for å lette sin egen dårlige samvittighet. Men men. Hvem sitt problem er det, egentlig?

I ei uke nå har jeg hatt en veldig dårlig periode igjen. Jeg har sagt hver dag at «I morgen.. I morgen skal jeg være flink.» Men morgendagen kommer og kontrollen er fortsatt ikke tilstede, uroen på innsiden gnager og «flinkheten» glimrer med sitt fravær. Jeg vet det egentlig, at før jeg faktisk kjenner at innsiden roer seg, så kan jeg overbevise meg selv at jeg skal være flink så mye jeg vil. Det har ikke noen virkning.

Det startet forrige fredag og først i går kjente jeg at jeg var litt roligere, og da vet jeg at i dag kan jeg prøve meg igjen. I dag kan jeg nok få en god dag. Og jeg må si jeg gleder meg, for det er ikke kult å ha det sånn. En salig blanding av dårlig samvittighet, skyldfølelse, følelse av udugelighet, fysisk ubehag og ikke minst et psykisk kjør. Sukkeret hjelper jo ikke noe annet enn akkurat der og da, fordi at det, akkurat idet det blir fortært, tar tankene vekk fra alt annet. Det er ikke gøy å føle at man ikke kan kontrollere seg selv.

Men nå har jeg ihvertfall sagt det. Og først NÅ vet jeg hvor jeg skal lete etter svarene jeg har gnåla om i flere måneder her. Hvordan finne verktøyene til å holde den ukontrollerte spisingen i sjakk. Trenger ikke lete desperat etter primært stressmestrings-teknikker, selv om så klart det er å takle stresset på en annen måte jeg må lære meg. Har ihvertfall et sted jeg kan begynne å lete nå. Har hele livet leta etter en diett jeg kan leve med, men det er jo ikke det som er problemet mitt. Jeg vet hva som skal til, men overspisingen ødelegger for meg hver gang..

Litt skummelt, veldig langt, men ganske greit.

Advertisements

22 kommentar to “Forstyrret.”

  1. Steinaldermannen.no februar 24, 2013 kl. 15:26 #

    Modig å skrive et slikt innlegg, og kanskje det som du sier er første skritt på veien til å bli kvitt problemet. Jeg kjenner meg igjen i mye av det der, og har selv tidvis følt meg som en bulimiker uten ork til å kaste opp… Dog går det bedre nå.

    Jeg tror det er mye som kan gjøres for å komme forbi dette. Jeg tillater meg å komme med noen råd, selv om jeg ikke er noen fagperson. Først og fremst tror jeg man må jobbe med det mentale. Jeg tror det er mange som lar sitt selvbilde domineres av hvorvidt man er tjukk eller ikke. Husk at du er like mye verdt selv om du ikke alltid har kontroll på matinntaket. Det er lett å bli deprimert når man har «sprukket», og depresjoen kan føre deg inn i en sirkel hvor du dropper å tilbringe tid med venner og familie til fordel for alenetid i sofaen med mer sukker. Dette er ikke noe dine venner ønsker for deg, de liker deg selv om du er tjukk, så kom deg ut og vær sosial. Tid med andre kan dessuten ta fokus vekk fra uheldige tanker om kropp og mat. Det samme gjelder forøvrig mosjon og trening. Mange kvier seg for å trene fordi de føler at de blir glodd på. Slike tanker må fjernes med en gang, og de stemmer trolig ikke med virkeligheten uansett. Alle må dessuten starte et sted.

    Videre tror jeg at man kan jobbe med sitt forhold til mat, matlaging, osv. Hvis man har fokus på å lage god, sunn mat fra bunnen, og kanskje dele matlagingen og spisingen med venner eller familie, tror jeg det kan hjelpe til å snu på eget forhold til hva mat er og bør være.

    Ellers tror jeg også det kan være fysiske ting som har sammenheng med overspising. For eksempel kan mangel på D-vitaminer gi depresjoner og en rekke andre plager, og det er grunn til å tro at mange av oss får for lite D-vitaminer her i nord – ikke minst i vinterhalvåret. D-vitaminer produseres tross alt i huden vår når vi får sol på den… Sånn sett ville jeg kanskje vurdert litt solarium i blant og/eller tilskudd av D-vitaminer. Les mer hos kostdoktorn.se. Andre ting som kan gi depresjoner pluss pluss er for lite omega-3 og for mye omega-6. Fettsyrebalansen kan heldigvis enkelt måles, se bloggen min for mer info. Og hvis man har skjeve nivåer av fettsyrer i kroppen, kan det enkelt fikses ved å spise mindre ferdigmat og frøoljer, mer fisk og sjømat og vilt kjøtt, og evt tilskudd av omega-3. Problemer med stoffskifte kan også gi depresjoner.

    • Fra tjukk til smukk februar 24, 2013 kl. 18:52 #

      Hei! Setter stor pris på tilbakemelding om du er fagperson eller ei. Angående D-vit så tar jeg mellom 5000 og 8000 iu nå på vinteren. Og omega-3/6 balansen skal være grei, siden jeg spiser lite korn og mye omega-tilskudd + fisk ganske ofte. Bruker ingen oljer med mye omega-6 og all mat blir lagd fra bunnen. Blir noe ferdigmat når jeg har de verste kickene bare.

      Ang det sosiale så har jeg nok mistet mange venner fordi at jeg har trukket meg tilbake pga at jeg er flau over utseendet mitt. Ikke gøy å gå ut, når man føler seg som en stygg hval. Noe jeg gjør, spesielt under disse periodene. Jeg har ganske god selvinnsikt og diskuterer med denne siden av meg ofte, men den siden med de vonde tankene vinner som regel. Forholdene i livet må liksom ligge tilrette for at ting skal gå bra.. En litt vond bump in the road så er alt jeg jobber så hardt for å få til med trening og kosthold borte.

  2. onmywaytoperfect februar 24, 2013 kl. 15:50 #

    Jeg skulle kommentere, men så måtte jeg logge inn, og nå er kommentaren borte. Men jeg skrev noe sånn som: I love you<3 Hverken kvalmt eller svakt. Du er en av de sterkeste, eller den sterkeste, jeg vet om.

  3. Silje februar 24, 2013 kl. 20:09 #

    Så utrolig tøft og modig av deg å publisere dette innlegget! Bare å gjøre det vil jeg vel si at er et stort fremskritt.

    Jeg vil ikke virke som en bedreviter eller noe, men jeg har faktisk lest en bok om dette problemet. Den heter «Overcoming binge eating» av Christopher G. Fairburn. Det er en veldig god bok, og den benyttes i klinisk sammenheng. Kanskje verdt å se på?

    Du er sterk du ❤

    • Fra tjukk til smukk februar 24, 2013 kl. 20:13 #

      Dette var da overhodet ikke noe bedrevitersk! Tusen takk for tips. Skal finne den ASAP!:)

  4. Fay februar 24, 2013 kl. 21:10 #

    Kjære deg. Synes det var veldig modig av deg å skrive dette innlegget. Det er verken svakt eller kvalmt. Du har tatt første skritt på veien og jeg er stolt av deg som har innrømt dette for deg selv.

  5. Anja Elisabeth Holt februar 25, 2013 kl. 08:51 #

    Klem i din retning, les, lær og så håper jeg du finner nåla i høystakken og ser at det er sol og fint et annet sted. Unner deg det, særlig etter denne vinteren her, måtte det snu raskt når du nå kanskje fant roten til ditt?

  6. vektkrigeren februar 25, 2013 kl. 18:08 #

    Jeg syns du er tøff som innrømmer dette problemet. Jeg innså at jeg hadde akkurat dette problemet i begynnelsen av januar, og nå har jeg gått ned 8,5 kg siden da. Jeg har blitt mer bevisst på problemet mitt og har klart å forandre tankegangen min.

    Lykke til!! 🙂

    • Fra tjukk til smukk februar 27, 2013 kl. 16:14 #

      Så fint at du har funnet en løsning!:) Godt å høre at det er håp.

  7. lilly februar 27, 2013 kl. 16:05 #

    Men hvorfor kjøper du sukker og sukkerholdig mat da? Hvis du ikke hadde slik mat i huset, så ville du ikke blitt så fristet. Kjøp bare sunn mat når du er på butikken!!!

    • Fra tjukk til smukk februar 27, 2013 kl. 16:13 #

      Takk for en oppvekker av et godt råd!:) Det hadde jeg aaaaaldri kommet på selv, så jeg takker og bukker. Nå er jo alle mine problemer løst.

      Svaret på spørsmålet ditt hadde du funnet om du hadde lest det som sto. Det står da ettertrykkelig at grunnen til at jeg spiser disse greiene er at det er slik jeg takler vanskeligheter. Enkelt og greit. Hadde jeg ikke følt at det hjalp meg litt, så hadde jeg heller ikke spist det. Ser jo selv at det ikke er en hverken god eller konstruktiv løsning, men etter 20 år i samme sporet så går det litt automatikk i saker og ting.

      En bulimiker kan jo også bare drite i å kjøpe inn ting, så slipper de å spy, og en anorektiker kan jo bare spise litt mat, så slipper de å bli ordentlig syke, men det er liksom litt mer komplekse greier enn det.

      Det er faktisk veldig sjeldent jeg kjøper inn godterier selv, men det er ikke vanskelig å få tak i.Jeg har 1. familie/samboer osv som spiser uendelige mengder godterier og 2. jeg har en jobb hvor godterier, kaker og dritt flyter.

      • Eldbjørg Andrine mars 8, 2013 kl. 16:04 #

        Hei 🙂

        Herregud, det er som å ese om meg selv.
        Akkurat slik hadde jeg det også.
        Gud hjepe meg som jeg kunne spise.
        Gjerne alene, forde ingen måtte se….handet ikke engang i okabutikken for at ikke noen kjente skule se hva og hvor mye jeg handet.
        Ble heilt asosial, mistet mitt sosiae nettverk, mistet venner. Sattt heller alene å spiste.
        Skoleboler, is, potetgul, grillet kyling med ris blandet oppi bernessaus til en tykk deilig kremet mørje….., og så avsutte måltidet med en sjokolade….
        Ikke forde jeg er sulten…..men det er godt…..mmmmm……

        Husker jeg ble så mett og deprimert å så skyldtynget at jeg prøvde å spy……fikk fader meg ikke til det engang, husker jeg var så langt nede at jeg å krøllet rundt doskåla, i den grad ett 130 kios tungt menneske på 168 cm greier å igge krølla rundt doskåla, å jeg hylgråt, jeg var en total fjasko, jeg greide søren meg ikke å spy engang…..jeg var totalt verdiøs……. Den kveden nådde jeg «rock bottom»……….

        Jeg valgte til slutt gastric bypas som hjelp, men gudene skal vite at denne spiseforstyrresen ikke er operert bort.
        Den må jobbes med hver dag.

        Det er jo ikke BARE å spise mindre, det er jo ikke BARE å ditt og BARE å tdatt….da var det vel ingen friviig tykke i verden da vel???

        Utroig godt å lese at jeg ikke er alene om å ha det sik, godt å vite at vi er flere i samma båt, selv om dette ikke er en båttur jeg unner min verste fiende….

        Håper det går bedre med deg.

      • Fra tjukk til smukk mars 9, 2013 kl. 14:30 #

        Høres kjent ut, ja.:) Det er nok mange som har det sånn. Og at verden går rundt og snakker om de dumme, feite menneskene, gjør ikke saken noe bedre. Da tror man jo det tilslutt og begynner å føle selv at man er dum som ikke får det til. Og dumme er vi ikke!:)

  8. ane mars 1, 2013 kl. 13:28 #

    Hei! Jeg har fulgt bloggen din en stund og må si jeg er imponert over hvor åpen du er om alt omkring kropp og overvekt. Jeg sliter selv med for mange kilo og har alltid vært «den store». Når jeg leste over dette du skrev om overspising så ser jeg at mye stemmer med meg selv også, jeg har alltid brukt mat som kos,trøst, belønning.. u name it, og prøver nå så godt jeg kan for å bryte gamle tankemønstre og jobbe med meg selv i stedet for å gå på diverse kurer som jeg ikke klarer. Skulle ønske jeg klarte å være like åpen som deg om det, for det tror jeg hjelper i forhold til å forstå seg selv og sine tanker bedre. Lykke til videre, jeg har sett at du har klart å nå så mange mål allerede så dette tror jeg absolutt du klarer å få has på:)

    • Fra tjukk til smukk mars 9, 2013 kl. 14:29 #

      Takk!:)

      Jeg går ikke rundt og snakker om det altså. Men prøver å være fullt åpen med meg selv om det. Har så lyst til å få tak på det, så må nesten tørre å innrømme hva det er jeg holder på med.

      Håper du finner din vei. Å holde seg unna dietter er nok det viktigste. De gjør uansett ikke noe annet for deg enn gir deg en midlertidig nedgang, hvis det er overspising som er problemet. Det er så utrolig viktig å faktisk fikse grunnen til at man ble overvektig. 🙂 Har gått ned sååå mange ganger, men hva hjelper vel det når jeg tyr til mat og går opp 20 kg iløpet av bare et par måneder, så fort jeg mister kontrollen. Ikke en dritt.

      Lykke til!:)

  9. PureFood Lifestyle (@PureFood_Life) april 13, 2013 kl. 00:44 #

    Hei. Jeg føler med deg, vet akkurat hvordan det er! Lange ketogene faser er det som har funket for meg, og jeg ser at sprekkene («binges»)mine blir kortere og mindre. Jeg klarer å stoppe før jeg kaster opp, det er bra 🙂 Nå kan jeg til og med spise litt mørk sjokolade eller noe annet med sukker i uten at det utløser dem. (Men ikke flere dager på rad) Etterhvert som jeg ikke stresser med vekta like mye elsker jeg fortsatt å leve ketogent, det gir mental frihet, holder meg symptomfri rett og slett 🙂

    • Fra tjukk til smukk april 13, 2013 kl. 09:03 #

      Hei! Så bra at du har funnet noe som hjelper for deg. Vet at det hjelper for mange. For meg blir det litt å kurere symptomer og ikke sykdommen. Noe som jo kan holde det i sjakk, men jeg har lyst til å gå litt dypere siden jeg vet hvilke mønster det er som ligger bak. 🙂 kan jo hjelpe på andre områder i livet også, å få takk ordentlig tak på det.:)

  10. ingrid august 14, 2013 kl. 19:34 #

    Herlighet, jeg kjenner meg igjen til punkt og prikke! Ble helt satt ut, kjempe fint innlegg;)

  11. Meg mars 22, 2014 kl. 11:57 #

    Herregud, hvor er «LIKE» knappene til disse innleggne dine?
    Som en med-tjukkas på slankern begynner jeg nesten å grine når jeg leser innleggene dine, det er så sant at det gjør vont!
    Du er kanonflink til å skrive, og enda flinkere som deler dette slik at en blir mer obs på hvordan en «tjukkas» tenker og føler. Stå på, jeg heier på deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: