Hei dere!
Nå har jeg jobbet med å kartlegge spisemønsteret mitt i et par uker. Jeg bruker en app hvor jeg legger inn hva jeg har spist, sammen med hvordan jeg har det. For eksempel om jeg er trist/engstelig/sint. Fører også inn hvor jeg er når jeg spiser og om jeg spiser alene eventuelt hvem jeg spiser sammen med.. Samtidig har jeg kuttet ut alt som heter diett og spist det jeg har hatt lyst på.
Det er ikke lett å omstille seg fra å hele tiden tenke: «Hva skal jeg spise, som jeg egentlig ikke har lyst på, men som jeg kan spise fordi at det er «sunt»» til «Hva vil jeg spise?» Eller «Hva har jeg lyst på?» Jeg vil jo som regel spise noe som er helt all right sunt. Er veldig glad i egg, frukt, grønnsaksretter, fisk, speltlompe-everything osv. Hadde ikke spist sjokolade hele dagen lang, om jeg fikk lov til det. Vil jo gjerne at kroppen skal føle seg bra også. Den føles ikke bra om jeg spiser for mye korn eller for mye sukker. Etterhvert bør jeg sikkert begynne å tenke litt mer på hva jeg også burde spise, men det er en stund til jeg er der enda. Et steg av gangen.
Det å faktisk kunne spise pølser og hjemmelaget potetstappe på en fredagskveld, fordi at jeg VIL, uten å føle at kroppen råtner innvending, det er ganske deilig. Befriende, vil jeg si. Men det tar så klart tid før dette kan skje, uten at en viss dårlig samvittighet gnager i magen.

Friheit..
Det å kunne spise det jeg vil gjør også at jeg klarer å ha et litt mer fornuftig forhold, også når det gjelder å spise etter kroppens mønster, ikke etter en plan. Er jeg sulten så spiser jeg, er jeg ikke sulten så spiser jeg ikke. Noen dager blir det for lite mat, noen ganger blir det for mye. Noen dager spiser jeg BARE tull og noen dager ikke noe tull. Det går opp i opp. Er det kanskje slik «normale» mennesker spiser?
Har ikke hatt noen sinnsyke spisekick disse ukene, men det har nok ikke noe med kartleggingen å gjøre. Har hatt to episoder hvor jeg har mistet hodet litt og trykka inn, men ikke i den graden som jeg kan, hvis jeg er skikkelig stressa. Det er fortsatt sukker det går i. Det kan jeg ikke ha i huset, om jeg skal ligge unna. Er det der, så spiser jeg det, selv om jeg ikke føler meg veldig stressa. Er ikke så ofte vi har det her, men de to andre jeg har i hus må få lov til å spise litt smågodt på en fredagskveld, synes jeg. Så det er nok noe jeg bare må vende meg til. Kall det gjerne eksponeringsterapi.
Forventer meg ikke å klare meg hele tiden. Det vil komme sprekker, det vil komme dårlige perioder, men det betyr ikke at jeg ikke vil klare meg tilslutt. To uker uten er en start.
Ha også endelig fått boka jeg ble anbefalt av nydelige Silje etter det forrige innlegget.

Får vel begynne å titte litt i den.
Ordner seg dette. Må bare nyte og gjøre det beste ut av prosessen.