Ja, der har du meg, om dagen. Tenke tenke, undre undre. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har hatt et ekstremt vanskelig, tungt, trist og slitsomt år. Nå begynner ting å bedre seg og alt kommer opp. Alt det jeg har satt på vent, mens jeg har hatt mer enn nok med å holde hodet over vannet. Skole, jobb, helsa, generelt det å gjøre det litt bedre på alle områder.
Jeg er egentlig ofte litt frustrert over meg selv. Jeg er blitt en slags verdensmester i å ikke utnytte potensialet mitt. Jeg har stort potensiale, hauger med kapasitet, jeg er ekstremt sta, jeg kan være veldig målbevisst, jeg har alltid visst at jeg kan få til hva det måtte være. Og ikke minst så har jeg stor tro på meg selv. Jeg kan få A i alle fag, trenger ikke jobbe så mye for det engang. Jeg kan følge en treningsplan til punkt og prikke og få enorm fremgang. Jeg kan utføre en fantastisk jobb. Jeg kan holde 20 baller i luften, uten å bli nevneverdig stressa.
Men gjør jeg noen av disse tingene?
Nei. Den røde tråden i mitt liv er: «Jeg VET at jeg kan, så da trenger jeg ikke gjøre det.» Det er selvfølgelig ikke noe jeg uttaler, for det høres jo helteit ut. Men jeg sier det til meg selv i underbevisstheten min. Hva hjelper det å vite at man kunne blitt og gjort hva som helst, når man ikke gjør det? En annen hvilepute jeg bruker flittig er at «Jeg er jo så ung, så jeg har ikke dårlig tid.» Eh. Jo. Nå nærmer jeg meg altså 30 år og har en halvferdig utdannelse, er småtjukk, huset flyter litt, rett og slett alt er litt sånn her og litt sånn der og halvveis på stell. Jeg er jo etablert med hus, bil, barn, samboer, fast jobb som jeg elsker. det meste er ganske positivt, i grunn. Alt ligger til rette for at jeg skal kunne kline til. Fullføre sykepleien med stil, få i gang videreutdannelsen etter det, spise etter planen og gå ned en 10-15 kilo, være en god venn og pleie relasjonene jeg har og så mye annet.
Problemet er litt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og jeg har så uendelig mange unnskyldninger. Det handler ikke om latskap.. Mer om å det å forstå at man fortjener det. Roten til dette problemet er akkurat den samme som roten til overvektsproblemet. Jeg vet jeg kan, men jeg fortjener det ikke.. JEG vet at jeg fortjener å skinne! Jeg fortjener å klare det jeg vil klare. Jeg kan nå målene mine! Men et sted inne i meg så synes jeg ikke at jeg fortjener det..
Et godt forhold, gode vennskap, en sunn, fin kropp, et fint hjem, gode karakterer. Det meste har jeg, men jeg synes ikke jeg fortjener det. Så på alle disse områdene jobber jeg ofte hardt den andre veien.. Tar i skikkelig for å sabotere.
Triste greier, spør du meg!
Men jeg både vil, må og skal endre på det. Det skylder jeg meg selv, de jeg er glad i, jenta mi. I perioder så klarer jeg det. Jeg gjør mitt beste, resultatene blir bra og det føles topp. Også slutter jeg. Så jeg vet egentlig, men er nødt til å ta i et tak, sette opp en plan, sette meg mål og utføre det. I Know I can do it!
Wish me luck, a!