I’ve been out for å walk..

En liten, kort en, på 16 minutter og 43 sekunder.

Et bittelite steg for menneskeheten, et enormt skritt for meg.

Har ikke tall på hvor lenge, ja, i hvor mange uker, jeg har sittet på rumpa og sagt at jeg «må, burde, skulle, ville» ut og gå en liten tur. Men jeg har ikke fått det til. Er rett og slett rammet av et forferdelig case av vinterdepresjon. Det er vanskelig å stå opp av senga, ihvertfall før 13.30, det er tårer, mørke, depressive, fæle tanker, et utall av onde sirkler. En følelse av totalt fravær på håp, for at det en gang skal komme bedre tider. Det er sorg og det er hjertesmerte.

Og inaktivitet da.

Eller altså. Jeg har jo mye å gjøre. Og jeg klarer å få det meste gjort. Men det handler mest om plikter. Jobb og skole. Ikke noe jeg gjør for MEG liksom. Bare dra, få det gjort, dra hjem og sov. Det er forferdelig slitsomt og energitappende å tvinge seg til å gjøre alle disse burde-må-tingene, når jeg egentlig bare vil ligge på sofaen og sove.

Å måtte gjøre dette:

Når man egentlig har lyst til å gjøre dette:

Herlighet, det er bare så tappende..

Se.. Til og med håret mitt er kraftig deprimert.

Dessuten har jeg rota bort D-vitaminene mine… Og hver vår sier jeg at neste vinter.. Neste vinter, da MÅ jeg ta solarium, for å overleve. Men neida.

Men nå har jeg bestemt meg for at jeg bare må ta meg litt sammen. Og denne turen var det første lille, men egentlig enorme steget, ut av mørket.

Håper jeg. Virkelig..

Jeg skal sminke meg, jeg skal komme meg ut i verden, jeg skal gå tur, jeg skal puste med magen.

Fuck vinteren altså! Fuck problemer og plikter og bekymringer og fæle, mørke dager!