Arkiv | Litt psykologi RSS feed for this section

Oppsummering uke 1-4

27 Jan

Nei, den siste tiden har ikke vært noe særlig bra. For det første har jeg vært veldig stressa. Det har vært eksamen, skoleangst, vinterblues og ekstremt mye stress på hjemmefronten. Har kviet meg skikkelig for praksis (som starter denne uken), også reagerer jeg litt (endel) på at andre også kanskje er litt mørke til sinns, nå på vinteren. Det blir en stemning innimellom, liksom..

Den berømte onde sirkelen er visst tatt i bruk og tvangsspisingen har så vidt tredd frem. Mest nå denne siste uken.

At det går an altså! Skulle ikke jeg lære meg noen mestringsstrategier da?

Hjelper jo ikke å spise tre tonn sjokolade. Der og da føles det supergreat, men herregud for en quick, og forbigående, fix. Motivasjon er rare greier, det skal være sikkert og visst. Burde det ikke holde at drittmat gjør meg stygg, tjukk, trøtt, deppa, negativ, lat og trist? Mens et godt kosthold gjør meg opplagt, sunnere, friskere, lettere, litt lysere til sinns og muligens litt mer positiv..

Ikke har jeg trent noe særlig heller. Ikke noe hverdagstrim engang. Er vel bare på jobb jeg har fått bevege på kroppen, også har jeg tatt en halvtime her og et kvarter der, på ellipsemaskinen hjemme.

Men nå er det nok altså!

I dag har jeg røsket tak i kostholdet, snakket strengt til meg selv og er klar for skjerpings.

Bare se, så sunn frokost jeg «spiste» i dag!

20140127-112926.jpg

Ser fælt ut, men var ikke så verst, altså! Avocado, rabarbra, saft, D-vitamindråper, Udo’s choice, cocosa og purely greens, mikset i Nutribulleten.

Har fortsatt vondt i skuldra, så styrketreningen må vente. Begynner å bli litt bedre da. Er par uker til, så er det nok helt bra.

Ha ei fin uke, alle fine!

Advertisements

Do you wan’t to be right, or do you wan’t to be happy?

19 Jan

Hei!

Nå skal jeg ta for meg noe jeg synes er utrolig viktig. Ja, Jeg har lært det av flåsekongen Dr. Phil, men dette er spørsmål det lønner seg å stille seg selv, i løpet av livet. Opptil flere ganger, vil jeg si.

Vil du ha rett, eller vil du være glad?

Det kan overføres til så mange områder i livet. For eksempel forhold. Ofte er man utrolig opptatt av å ha rett. Av å holde på sitt og få den andre parten til å se din side av saken. Her er jeg nesten verdensmester. Man kan holde på i evigheter. Ikke fordi at det man krangler om betyr så mye, mest fordi at man vil vinne. Men blir man glad av det da? Får man et lykkelig forhold om man hele tiden må ha rett og vinne? Lite trolig. I hvertfall ikke når den andre parten ikke gidder lenger. Da kan man sitte i sin egen krok og ha rett, så mye man bare vil.

20130929-201859.jpg

Kall han hva du vil, men han har et poeng

Man kan være en fantastisk god «right fighter», men er man glad?

Det samme kan man si om kosthold og trening. Mange er så innmari opptatt av å gjøre det rette. Det er så viktig å være «flink» og gjøre alt perfekt. Trene sånn som andre trener, og sier man skal og burde, trene. Spise sånn som reglene sier man «skal» spise. Så klart, flott om det gjør en glad og fornøyd, men hva om det ikke er tilfelle? Hva om en er så opptatt av å være «flink» at en ikke klarer å se at det man holder på med faktisk ikke er det rette?

Ja, det er kanskje rett for andre, men hallo? Har man holdt på med samme opplegget i lange tider, uten å få noe ut av det, vinner man egentlig da? Blir man mer glad av å gjøre ting etter boka, om man faktisk ikke får det til, i lengden? Hva om en føler seg dårlig? «Jeg er slapp og ulykkelig, men jeg gjør det ihvertfall riktig.»? Eller hva om man om og om igjen går i gang med noe man ikke klarer å fullføre, bare fordi at det er det «rette» å gjøre. Det rette i andres øyne.. Man mister etter hvert selvtilliten, lysten og gleden, men man gjør det ihvertfall rett, de fire ukene man holder på?

Jeg synes det er så viktig at folk lytter til sin egen intuisjon. Føles det rett? Flott! Føles det feil, så er det nok nettopp det. Blås nå i hva alle andre mener og hva alle andre sier er rett, finn ut hva som er best for DEG! Vil du ut og løpe? Ja, nei, du burde kanskje heller vært og trent styrke, sånn at du slipper å få ei rumpe som dette:

20140118-141417.jpg

20140118-141626.jpg

Ja, for det er dette som venter deg, om ikke du gjør som ekspertene sier..

Nei, altså.. Ta deg en løpetur og tren styrke i morgen isteden.

Det er mulig at jeg er en «finn din egen vei» right fighter, som burde være litt mer åpen for at det lønner seg å følge boka. Har man et mål i sikte tror jeg det kan være like greit, men om man skal finne sin livsstil, så har jeg ikke store troa.

20140118-142215.jpg

20140119-184739.jpg

😉

Det går jammen meg opp og ned her i livet!

3 Dec

De siste ukene har jeg hatt en ganske hard periode med sosial angst på høyt nivå. Ja, vi har alle noe vi skal slite med og her er det sosial angst i varierende grad. Sammen med tvangsspisingen. Ellers er jeg frisk som få, altså. :-p Det kommer og går. Den siste tunge perioden er nok utløst av skolestarten, som begynner å nærme seg med stormskritt. Jeg har hatt permisjon i et år. Altså, det er ikke skolearbeidet, men det å være på skolen. Det er det mest ubehagelige jeg vet om.. Kaldsvetter bare jeg tenker på det. Heldigvis bare halvannet år igjen.

Det er så rart hvordan humør og følelser kan svinge? Sånn helt, tilsynelatende, uten noen årsak. Men jeg klager ikke. Det er deilig å slippe å føle seg som den store, stygge, klumsete elefanten, hvor enn man går. Slippe å føle at alle stirrer og synes at man er et freak show. Angre hver gang man har sagt noe, fordi at man føler at alt høres feil og dumt ut. Vet at ikke det er reelt, egentlig. Ikke alt. Men når man er oppe i det hjelper ikke det noe særlig å rasjonalisere.

I hvertfall.. I dag er det tydeligvis ikke noe problem og jeg føler meg on top of the world. Det var da snakk om oppsving. Enten, eller, liksom!?

image

Garderobe-selfie FTW!

Før jeg hentet lillemor i barnehagen, tok jeg meg en tur på trening og gikk 50 minutter på tredemølla. Avsluttet med tøying. Fokuserer spesielt på hamstrings og hoftestrekkerene, siden de ikke er helt i lage. Hamstringsene har alltid vært stive og jeg får smerter i hoftestrekkerene når jeg går langt. Det er deilig å tøye, selv om det gjør helt villt vondt. Pulsen skyter i været. Dessuten er jo tøying ekstremt nyttig i forhold til styrketreningen.

Det gjelder bare å være litt konsekvent med dette i tiden fremover. Jeg har veldig lyst til å begynne med yoga, men må strekke litt på kroppen først, altså. Er stivere enn en tømmerstokk nå.

Noen tjukke,men ikke særlig smukke, tanker.

19 Oct

Hei!

Jeg gidder ikke en gang skrive sånt som «long time no see», eller noe som helst i den duren. Dette er jo blitt en vane nå. Vi får bare slå fast at 2013 har vært et dårlig bloggeår, for undertegnede. Synes det er kjempehyggelig at folk titter innom, selv om jeg er en begredelig blogger. Tusen takk for det! Setter faktisk veldig stor pris på hvert eneste besøk.

Grunnen til de veldig sporadiske innleggene er vel dels at jeg ikke har så mye å dele. Jobber mye, er sammen med familien, gjør meg klar til eksamen og praksis fra januar. Også er det dels fordi at jeg synes det er flaut å hele tiden komme med innlegg om nye fremgangsmåter jeg tester ut. For jeg er jo tidenes vinglepetter, det skal være sikkert og visst. Gidder ikke holde på med noe som helst i mer enn et par uker. Nå er det mindfulness og spesielt mindful eating som gjelder og går. Jeg tester det, det funker bra, så får vi se hva som skjer. Er jo litt flaut å være nesten 30 og ikke klare å bestemme seg for noe. Det eneste jeg kan skryte på meg at jeg holder ut med, det er trening.

Egentlig så er det vel ikke så galt som jeg skal ha det til. Det er jo moderat lavkarbo som er greia, akkurat som det har vært i snart åtte år. Men det er den stadige søken etter det lille ekstra, som skal trylle meg ned i vekt da.

Også må jeg sette meg på den høye hesten min og si at jeg er litt mettet på bloggverden. Det er vel min egen skyld. De bloggene jeg leser, de velger jeg helt selv. Et par ting jeg stør meg på er f.eks folk som har stilt i bikinifitness en gang, også plutselig føler de at de er berettiget til å agere som fedmepolitisk talsperson, for hele befolkningen. Plutselig var man ekspert på alt som hadde med kropp, slanking, fedme, you name it, å gjøre. Også folk som har gått ned 10 kg i vekt også er de plutselig overekspert i kosthold, trening og hvordan rollen som overvektig arter seg. Jeg savner kanskje litt nyansering da.. Det hadde gjort seg.

Og seriøst! Ser jeg en eneste person til som drar det mye brukte utsagnet: «Det er greit å si til tynne personer at de er styggtynne, men å si til en feit person at den må roe ned spisinga, DET er helt liksom helt feil!», ja, da skriker jeg! Hvor får folk det ifra? Overvektige, eller «feite», om du føler deg berettiget, det er plutselig blitt verdens minst stigmatisere gruppe? I hvilket univers? Jeg skjønner det bare ikke!

Og stiller man noen kritiske spørsmål, vel, da er man Jantelovens fremste talsperson, taper, lat, feit og i grunn bare en dritt som kan gå og leke på motorveien.

Janteloven er herved kåret til «Mest misbrukte blogg-begrep 2013», av moralpolitisk talskvinne FTTS. («Fra tjukk til smukk» om noen lurte.) Jeg liker ikke Janteloven, men begrepet blir slengt rundt så mye at det snart bare sitter igjen som noe helt uten betydning. De som slenger rundt med Janteloven her og Janteloven der er jo selv ikke redd for å kritisere tynne bikinifitnessdeltakere, rive seg i håret over fitnessberter som stiller for tidlig, hetse overvektige, be mødre som ikke er tilbake på trening ei uke etter fødselen om å skjerpe seg, slenge rundt med «det er bare til ditt og bare til datt», helt uten begrep om at livssituasjoner og mennesker er forskjellige. Men det er vel et sett regler for noen og et annet sett for andre da?

Det er ikke Janteloven jeg har noe i mot, men misbruket av den.

Jeg mener ikke at man ikke skal uttale seg, selv om man bare er en hobby»ekspert», at man ikke skal få bli sint for at tynne personer får drit, eller at janteloven ikke burde slåes hardt ned på, altså. Ikke i det hele tatt! Men begreper, uttrykk, alt blir så misbrukt og brukt opp i denne bloggverden. Det er trist.

Synes jeg!

Men det stikker ikke så veldig dypt altså, bare så det er sagt! Jeg får vel bare slutte å lese og prøve å ikke blogge på den måten, så altfor ofte, selv.

20131020-000048.jpg

Smiiiiiil, fred og kjærlighet!

I det filosofiske hjørnet.

29 Jul

Ja, der har du meg, om dagen. Tenke tenke, undre undre. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har hatt et ekstremt vanskelig, tungt, trist og slitsomt år. Nå begynner ting å bedre seg og alt kommer opp. Alt det jeg har satt på vent, mens jeg har hatt mer enn nok med å holde hodet over vannet. Skole, jobb, helsa, generelt det å gjøre det litt bedre på alle områder.

Jeg er egentlig ofte litt frustrert over meg selv. Jeg er blitt en slags verdensmester i å ikke utnytte potensialet mitt. Jeg har stort potensiale, hauger med kapasitet, jeg er ekstremt sta, jeg kan være veldig målbevisst, jeg har alltid visst at jeg kan få til hva det måtte være. Og ikke minst så har jeg stor tro på meg selv. Jeg kan få A i alle fag, trenger ikke jobbe så mye for det engang. Jeg kan følge en treningsplan til punkt og prikke og få enorm fremgang. Jeg kan utføre en fantastisk jobb. Jeg kan holde 20 baller i luften, uten å bli nevneverdig stressa.

Men gjør jeg noen av disse tingene?

Nei. Den røde tråden i mitt liv er: «Jeg VET at jeg kan, så da trenger jeg ikke gjøre det.» Det er selvfølgelig ikke noe jeg uttaler, for det høres jo helteit ut. Men jeg sier det til meg selv i underbevisstheten min. Hva hjelper det å vite at man kunne blitt og gjort hva som helst, når man ikke gjør det? En annen hvilepute jeg bruker flittig er at «Jeg er jo så ung, så jeg har ikke dårlig tid.» Eh. Jo. Nå nærmer jeg meg altså 30 år og har en halvferdig utdannelse, er småtjukk, huset flyter litt, rett og slett alt er litt sånn her og litt sånn der og halvveis på stell. Jeg er jo etablert med hus, bil, barn, samboer, fast jobb som jeg elsker. det meste er ganske positivt, i grunn. Alt ligger til rette for at jeg skal kunne kline til. Fullføre sykepleien med stil, få i gang videreutdannelsen etter det, spise etter planen og gå ned en 10-15 kilo, være en god venn og pleie relasjonene jeg har og så mye annet.

Problemet er litt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og jeg har så uendelig mange unnskyldninger. Det handler ikke om latskap.. Mer om å det å forstå at man fortjener det. Roten til dette problemet er akkurat den samme som roten til overvektsproblemet. Jeg vet jeg kan, men jeg fortjener det ikke.. JEG vet at jeg fortjener å skinne! Jeg fortjener å klare det jeg vil klare. Jeg kan nå målene mine! Men et sted inne i meg så synes jeg ikke at jeg fortjener det..

Et godt forhold, gode vennskap, en sunn, fin kropp, et fint hjem, gode karakterer. Det meste har jeg, men jeg synes ikke jeg fortjener det. Så på alle disse områdene jobber jeg ofte hardt den andre veien.. Tar i skikkelig for å sabotere.

Triste greier, spør du meg!

Men jeg både vil, må og skal endre på det. Det skylder jeg meg selv, de jeg er glad i, jenta mi. I perioder så klarer jeg det. Jeg gjør mitt beste, resultatene blir bra og det føles topp. Også slutter jeg. Så jeg vet egentlig, men er nødt til å ta i et tak, sette opp en plan, sette meg mål og utføre det. I Know I can do it!

Wish me luck, a!

20130729-120339.jpg

20130729-120347.jpg

20130729-120356.jpg

Progress.

9 Mar

Hei dere!

Nå har jeg jobbet med å kartlegge spisemønsteret mitt i et par uker. Jeg bruker en app hvor jeg legger inn hva jeg har spist, sammen med hvordan jeg har det. For eksempel om jeg er trist/engstelig/sint. Fører også inn hvor jeg er når jeg spiser og om jeg spiser alene eventuelt hvem jeg spiser sammen med.. Samtidig har jeg kuttet ut alt som heter diett og spist det jeg har hatt lyst på.

Det er ikke lett å omstille seg fra å hele tiden tenke: «Hva skal jeg spise, som jeg egentlig ikke har lyst på, men som jeg kan spise fordi at det er «sunt»» til «Hva vil jeg spise?» Eller «Hva har jeg lyst på?» Jeg vil jo som regel spise noe som er helt all right sunt. Er veldig glad i egg, frukt, grønnsaksretter, fisk, speltlompe-everything osv. Hadde ikke spist sjokolade hele dagen lang, om jeg fikk lov til det. Vil jo gjerne at kroppen skal føle seg bra også. Den føles ikke bra om jeg spiser for mye korn eller for mye sukker. Etterhvert bør jeg sikkert begynne å tenke litt mer på hva jeg også burde spise, men det er en stund til jeg er der enda. Et steg av gangen.

Det å faktisk kunne spise pølser og hjemmelaget potetstappe på en fredagskveld, fordi at jeg VIL, uten å føle at kroppen råtner innvending, det er ganske deilig. Befriende, vil jeg si. Men det tar så klart tid før dette kan skje, uten at en viss dårlig samvittighet gnager i magen.

freedom

Friheit..

Det å kunne spise det jeg vil gjør også at jeg klarer å ha et litt mer fornuftig forhold, også når det gjelder å spise etter kroppens mønster, ikke etter en plan. Er jeg sulten så spiser jeg, er jeg ikke sulten så spiser jeg ikke. Noen dager blir det for lite mat, noen ganger blir det for mye. Noen dager spiser jeg BARE tull og noen dager ikke noe tull. Det går opp i opp. Er det kanskje slik «normale» mennesker spiser?

Har ikke hatt noen sinnsyke spisekick disse ukene, men det har nok ikke noe med kartleggingen å gjøre. Har hatt to episoder hvor jeg har mistet hodet litt og trykka inn, men ikke i den graden som jeg kan, hvis jeg er skikkelig stressa. Det er fortsatt sukker det går i. Det kan jeg ikke ha i huset, om jeg skal ligge unna. Er det der, så spiser jeg det, selv om jeg ikke føler meg veldig stressa. Er ikke så ofte vi har det her, men de to andre jeg har i hus må få lov til å spise litt smågodt på en fredagskveld, synes jeg. Så det er nok noe jeg bare må vende meg til. Kall det gjerne eksponeringsterapi.

Forventer meg ikke å klare meg hele tiden. Det vil komme sprekker, det vil komme dårlige perioder, men det betyr ikke at jeg ikke vil klare meg tilslutt. To uker uten er en start.

Ha også endelig fått boka jeg ble anbefalt av nydelige Silje etter det forrige innlegget.

2013-03-07 19.44.04

Får vel begynne å titte litt i den.

Ordner seg dette. Må bare nyte og gjøre det beste ut av prosessen.

Forstyrret.

24 Feb
Dette innlegget har jeg grunnet på lenge. Ikke fordi at det er så vanskelig å skrive, men fordi at jeg rett og slett ikke har turt å innrømme for meg selv at jeg har dette problemet. Men det er vel noe som heter at det første skrittet i å løse problemene sine er å innrømme at man har dem? Så here goes..
Jeg er spiseforstyrret. Ja, det er jeg. Jeg er den heldige innehaver av spiseforstyrrelsen Binge eating desorder/overspising.

Symptomer:
  • Man spiser raskere enn normalt CHECK
  • Man spiser slik at man er ubehagelig mett CHECK
  • Man spiser store mengder uten å være fysisk sulten CHECK
  • Man spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider CHECK
  • Man spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser, føler skyld/ vemmelse eller blir deprimert etter overspising CHECK

binge-eating-disorder1 (1)

En illustrasjon, men er som å se meg.

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til mat. Jeg har brukt det til trøst, så lenge jeg kan huske. Tenker tilbake fra jeg var under 7-8 år, at jeg ble mobbet ganske stygt på skolen av noen eldre gutter, også gikk jeg hjem og smurte meg 5-6 loffeskiver med Nugatti og smør. Sweet relief. Da jeg var rundt 19 gikk jeg for første gang ned til «normalvekt», ble der i et halvt års tid, ble dumpet, spiste en tolitersboks med is, hver dag, i to-tre uker. Og fortsatte til jeg hadde gått opp hvert eneste gram jeg hadde kjempet meg ned. Det tok ikke lange tiden heller.

Sukkeret.. Min beste venn, i en ellers så trist verden.

Men det er først nå det siste året, etter at jeg virkelig har fått kjenne hva psykisk stress er, at spiseforstyrrelsen virkelig har vist sitt stygge ansikt. Først nå i livet har jeg opplevd å være så psykisk stressa, at jeg har kjent det bruse igjennom kroppen. Jeg havnet midt oppi en forferdelig uoversiktlig og vanskelig situasjon i sommer og hadde en virkelig ukontrollert overspisings-periode fra slutten av August til omtrent nyttår. På merkelig vis klarte jeg å ikke gå opp så veldig mye. Bare ca 10 kilo. Den vanskelige situasjonen har roet seg gradvis etter nyttår, men er langt i fra borte. Innimellom blusser stresset opp og da får jeg slike perioder hvor jeg bare er helt ute av kontroll.

Det er nok ikke lett å se for seg hvor mye jeg klarer å spise. Sukker er mitt drug of choice og jeg kan trykke ned både 1000 og 2000 kalorier verdt sukker, i løpet av få timer. Kanskje til og med mer.. Samtidig prøver jeg å spise «normalt», sånn at jeg ikke skal ha så lyst på sukkeret. Og da normalt + alt sukkeret. Det blir endel næring i løpet av en uke.. Ikke vanskelig å legge på seg både en og to kilo på få dager. Ja, da snakker vi fett også vann i tillegg.

«Kvalmt» tenker noen. «Svakt» tenker noen. «Dumt» tenker mange. «Bare ta og skjerp deg!», tenker omtrent alle. Og det er derfor det er så vanskelig å faktisk uttale dette. Til og med jeg sier til meg selv at: «Nå må du fader i meg ta og skjerpe deg! Vil du virkelig bli ENDA feitere?» I disse periodene føler jeg meg konstant dårlig. Ser uklart. Blir kvalm. Uvel. Sover ekstremt dårlig. Huden blir helt jævlig. Jeg blir veldig dehydrert, for karbohydratene binder jo opp vann i kroppen. Men uansett hvor dårlig jeg føler meg, så klarer jeg ikke å stoppe. Klarer ikke skjerpe meg, når dette står på som verst.

Så klart jeg ikke vil legge på meg. Så klart jeg ikke vil føle meg dårlig. Dum er jeg ihvertfall ikke. Jeg mister bare all kontroll. Det er nesten som at jeg mister bevisstheten. Og det er ikke lett å innrømme det! Hverken for dere eller for meg selv. Jeg er en sterk person som takler det meste, på strak arm. I steden for å være «svak», så er jeg tjukk. Enkelt sagt. Sukkeret hjelper meg igjennom dårlige perioder, selv om det egentlig ikke gjør noe for meg. Men resultatet av alt jeg har vært igjennom, er denne fatsuiten jeg tråkker rundt med. Nei, alle som har hatt det vanskelig takler det ikke på den måten, men sånn er jeg.

Det er ikke lett å innrømme noe sånt, i det samfunnet vi lever i, hvor eksperter, hobbyeksperter og andre besserwissere stadig uttaler en ganske stygg forakt, for oss svake, feite mennesker, som helt mangler selvkontroll. «Åh, ja. Fint å ha noe å skylde på for at man ikke har noe selvkontroll», tenker nok endel. Jeg er ikke flau, men jeg vet at det finnes så mange ignorante mennesker der ute, som overhodet ikke gidder å sette seg inn i dette. For mange vil jeg nok være hun feite som så klart ikke har noe viljestyrke, og som endelig har funnet på en bedre unnskyldning, for å lette sin egen dårlige samvittighet. Men men. Hvem sitt problem er det, egentlig?

I ei uke nå har jeg hatt en veldig dårlig periode igjen. Jeg har sagt hver dag at «I morgen.. I morgen skal jeg være flink.» Men morgendagen kommer og kontrollen er fortsatt ikke tilstede, uroen på innsiden gnager og «flinkheten» glimrer med sitt fravær. Jeg vet det egentlig, at før jeg faktisk kjenner at innsiden roer seg, så kan jeg overbevise meg selv at jeg skal være flink så mye jeg vil. Det har ikke noen virkning.

Det startet forrige fredag og først i går kjente jeg at jeg var litt roligere, og da vet jeg at i dag kan jeg prøve meg igjen. I dag kan jeg nok få en god dag. Og jeg må si jeg gleder meg, for det er ikke kult å ha det sånn. En salig blanding av dårlig samvittighet, skyldfølelse, følelse av udugelighet, fysisk ubehag og ikke minst et psykisk kjør. Sukkeret hjelper jo ikke noe annet enn akkurat der og da, fordi at det, akkurat idet det blir fortært, tar tankene vekk fra alt annet. Det er ikke gøy å føle at man ikke kan kontrollere seg selv.

Men nå har jeg ihvertfall sagt det. Og først NÅ vet jeg hvor jeg skal lete etter svarene jeg har gnåla om i flere måneder her. Hvordan finne verktøyene til å holde den ukontrollerte spisingen i sjakk. Trenger ikke lete desperat etter primært stressmestrings-teknikker, selv om så klart det er å takle stresset på en annen måte jeg må lære meg. Har ihvertfall et sted jeg kan begynne å lete nå. Har hele livet leta etter en diett jeg kan leve med, men det er jo ikke det som er problemet mitt. Jeg vet hva som skal til, men overspisingen ødelegger for meg hver gang..

Litt skummelt, veldig langt, men ganske greit.

Vinglepetter.

13 Nov

Hei!

Hvordan går det med dere som fortsatt titter innom denne ganske så halvdaue bloggen?

Her går det OK. Ikke noe bedre, ikke noe verre.

image

Emofjortis og ikke en happy camper..

Jeg sliter veldig med å finne min vei. Jeg vet hva jeg må gjøre, hvordan jeg skal gjøre det (bare jeg velger en vei da), men jeg klarer ikke utføre det. Det bunner mest i ekstremt emosjonelt stress. Fysisk stress også, men det er litt enklere å takle. Jeg har all verdens gode intensjoner. Spiser kjempebra til måltidene også trykker jeg inn type 1000 kalorier verdt TULL, som da ødelegger alt. Det døyver stresset, men.. Gjør jo ikke noe godt i lengden.


Så sant, på flere måter.

Jeg er egentlig heldig. Alt funker på meg, bare jeg gjør det og bare jeg inntar færre kalorier enn jeg brenner ut. Det føles bedre med lavkarbo enn høykarbo. Hvordan det føles må jo også spille inn. Spiser jeg havregrøt til frokost er jeg sulten som en ulv resten av dagen. Spiser jeg egg til frokost og havregrøt til kvelds holder jeg meg mett og fin. Jeg har prøvd det meste og gjør jeg det som jeg skal, så funker det. Men jeg sliter med å finne ut hva jeg vil. Det er jo så mye å velge mellom! Noe helt uaktuelt og noe aktuelt.

Streng/ketogen lavkarbo: ikke aktuelt
Moderat lavkarbo: OK
Høykarbo: ikke aktuelt
Periodisk faste: OK
Ikke periodisk faste: OK
24-timersfaste: ikke nå.
PSMF: Ikke aktuelt
Typisk fitnesskosthold: (mye proteiner, trege karbohydrater osv): Det jeg helst ville holdt meg til.
Biorytmisk diett (Proteiner og fett på dagen, mindre og mindre fett ut over dagen også bare karbohydrater til sist): OK, men kanskje litt mye å tenke på akkurat nå.
Lavkalori under 1200 kalorier: ikke aktuelt.
Pulverkur ala Noka: OK (Litt selvmotstigene mellom de to siste her.)

Det ser jo ut til at jeg vet selv hva jeg vil, men jeg må nok tenke litt på det likevel.

Endel av løsningen ligger i trening. Trener jeg er det lettere å holde seg på banen. Etter en høst med praksis og full jobb ved siden av, har treningen blitt nedprioritert. Det har bare måttet bli sånn. De få timene jeg har hatt fri har jeg måttet sove. Skal ta meg tid frem mot jul nå, for januar er jo en stor studielånsutbetalingsmåned. Kanskje holde meg til 3-4 jobbvakter i uka. Prøve på det ihvertfall.

Er ikke så lett å si nei, bestandig, men av og til må man prioritere litt forbi den økonomiske fornuften.. Å investere i helsa lønner seg kanskje i lengden?

Jeg blir veldig trist.

27 Sep

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, «ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt». Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør «HVA MENER DU». Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

Frøken stress sier hei!

28 Aug

Eh.. Ja. Hei!:)

Hvor skal jeg begynne da? Må bare innrømme at jeg har hatt et lite opphold (les: svær sprekk) fra dietten i noen dager nå.. Grunn: ny skummel situasjon=psykisk stress=trøstespising.

Jeg har alltid sett på meg selv som en ganske avbalansert type. Jeg kan sjonglere trettitusen ting på en gang, uten å miste hodet. Jobb, barn, skole, hus, familie, trening, chop, chop.

Pust dypt, alt ordner seg om man tar en ting av gangen.

Men i går gikk det opp et lys for meg. Jeg takler det jo så «bra» fordi at jeg alltid spiser bort stresset. Tror nesten vi kan si uten unntak. Jeg er stresset, trøkker i meg sjokolade, kake, godterier, hva som helst, bare det har hovedingrediens: sukker, og vips ordner alt seg så fint..

 

 

I går, etter å ha vært første gang på min nye praksisplass, spiste jeg altså en hel pose med stratos boblemix. Eller. Delte LITT med kjæresten da, men det var minimalt.

En proteinshake gjør liksom ikke samme susen.

 

Det tok sin tid, men jeg skjønte det tilslutt. Jeg er ikke ikke-stressa, jeg er rusa på sukker.

I denne praksisen i psykisk helsearbeid har jeg vært så heldig og så uheldig at jeg har blitt plassert på et sted hvor jeg stadig får slengt i trynet hvor jævlig verden er blitt. (Eller kanskje alltid har vært?) Ting man ellers har greit på avstand og nesten ikke engang orker å se for seg, er daglig kost, der jeg skal tilbringe de neste ni ukene.

Jeg kjenner at det stresser meg utrolig, samtidig som jeg tror det kommer til å lære meg utrolig mye. Spesielt om meg selv.. Jeg kjenner jeg er glad jeg er ei gammal kjerring, til sykepleierstudent å være.. Tror ikke jeg hadde taklet alt denne forferdeligheten som 19-åring.

Men tilbake til min egen psykiske helse.. Nå som jeg vet det, hva kan jeg da gjøre med det? Jeg aner virkelig ikke. Stressmestring er noe jeg ikke får taket på. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Jeg har aldri gjort det.. Min stressmestring har alltid vært sukker. Det har gjort/holdt meg overvektig, men det har også holdt meg rolig når det stormer. Ingenting er som å drukne uroen i en pose med sukker.

Please help me..

 

Hvordan går jeg fra dette:

Til dette:

på 1-2-3?

Ps: alle bilder er stjålet fra google.