Arkiv | Motivasjon RSS feed for this section

1.000.000 skritt på 100 dager

10 Aug

Hei!

Nå er det lenge siden jeg har produsert noe her. Har vært så alt for opptatt med skole, jobb, barn, mann osv. Nå er jeg klar for å begynne på det siste året på sykepleien (magisk å kunne si det. Det siste året.), skal ta litt annen skole samtidig også, så blir mer enn nok å gjøre dette året også. Men ting er litt annerledes når målet er rett der. Midt i siktet!

I sommer har jeg jobbet en hel haug, vært en tur i Danmark sammen med mann og barn, og vært i bryllup i Gøteborg. Været har vært nydelig og alt det der. Jeg liker sommeren, men jeg elsker høsten! Gleder meg til september, masse deilige turer, frisk, klar luft og å komme seg videre i livet. Føler livet står litt stille på sommeren.

Tilbake til overskriften. For seks dager siden startet jeg opp på min egen vri av «100 økter på 100 dager»-utfordringen, som er så populær om dagen. 1.000.000 skritt på 100 dager. Det blir de anbefalte 10.000 skrittene per dag.

Det burde ikke være noe problem, egentlig. Men. Jeg er jo glad i å sove da. Og se på TV. Og strikke. Ja, det er mye som kommer i veien for de 10.000 skrittene.

De første seks dagene har gått så der.

Dag 1: 3450
Dag 2: 5220
Dag 3: 6950
Dag 4: 11510
Dag 5: 8030
Dag 6: 12600

952.192 skritt igjen – det vil si at jeg må gå 10.129 skritt hver dag, de neste 94 dagene. Jeg skal klare det!

Begynte dårlig, men nå er jeg i gang, så nå går det bedre fremover.

20140810-114425.jpg

20140810-114437.jpg

Turkamerater

Er også godt i gang med vektnedgang. Tenkte det var på tide å endelig ta tak i de siste 15-20 kiloene.

Skal bli flinkere til å oppdatere.

Ferie og frustrasjon.

28 Aug

Hællæ!

20130828-200525.jpg

Tittei!

Om 1-2-3-4-5-6-7-8 dager drar jeg på ferie jeg, dere! F me, jeg gleder meg helt villt. Har jobba alt for mye siden mai, så en liten pustepause blir helt magisk. Reiser sammen med svigermor, kjæresten min og lillemor. Veldig kjekt å ha med svigermor, så kan man bytte litt på barneansvaret og være litt bare kjærester også.

Skal til Fig tree bay. Noen som har vært der?

Gleder meg til all inclusive, cola light under parasollen, lese bok etter bok, kos, basseng og fantastiskhet! Skal gjøre mitt beste for å spise sunt, trene og holde formen også. Må legge en plan. Blir nok til å holde meg til biorytmekostholdet med proteiner og fett på dagen og karbohydrater til middag. Er vel egentlig ikke maten, men godteriet, potetgullet og nøttene som pleier å velte lasset så til de grader.

Men nok om det.

Er jo på slanker’n om dagen, som vanlig, men nå den litt strenge varianten. Litt lite mat og litt mye trening. Prøver å være litt gærn, utfordre meg selv litt. Satse på noe mestring, liksom. Kjører noe lignende Quick fix-programmet til Silje Mariela, men viker såklart litt fra planen. Jeg ville ikke vært meg om jeg ikke gjorde det. Det gjør ikke noe å være litt ekstra streng i noen uker. Føler meg helt greit og har igrunn ikke vært sliten før i dag.

Men det går jo så tregt. Så vanvittig tregt. Kunne ikke bare fettforsvinningen korrelert med hvor mye slit det er da? For ja, selv om man overlever, så er det et slit! Man er sulten, man bruker mye tid på trening, man trenger ekstra søvn, man sloss mot alle mulige signal og tanker hele tiden, beina kjennes møre som juling bare man går opp ei trapp, også ser man søren meg ikke forskjell fra dag til dag engang?! Jeg vil si innsatsen står til toppkarakter, mens synlig nedgang står til hakket over stryk.

Men det er jo bare sånn det er det.. Vet at jeg forlanger for mye og at forventningene bare må bremses ned. Veier tross alt 90 kilo. Er endel fett som skal skrelles av.

Nå skal jeg ihvertfall kose meg med mørbrad, søtpotetchips og..

20130828-201422.jpg

Ketchup. Ain’t I quite the gourmet chef? Ketchup er det som får diettverden til å gå rundt, og det er ikke tull engang. Maten nytes sammen med de tre siste episodene i tredje sesong av Pretty little liars. Beste serien noen gang!

Have a nice night!

Kardio-ELSK!

15 Aug

Hei!

Nå er det snart helg igjen jo! Hipp hurra. Skal jobbe, men. Godt er det likevel med helg.

Har siste jobbehelg i den gamle stillingen min nå og første i ny stilling neste helg. Godt timet, sjefen!

100-dagersprosjektet mitt går foreløpig bra. (100 økter på 100 dager.)

Skulle vel bare mangle fire dager inn.

20130815-151608.jpg

Det blir mye kardio på meg om dagen. Mest fordi at jeg ELSKER det, mye fordi at jeg er dritt lei av styrketrening. Ja, hei, jeg heter Anneli og jeg er en kardioholiker. Det er litt flaut å innrømme, for det er jo nesten blitt litt tabu å snøre på seg joggeskoene, nå i disse styrketreningens gullalder-dager. Dessuten fører jo kardio til at man får muskelsvinn og slækk ræv.

image

Mine BFF’s

Ehm, ja.. Det er ihvertfall det mange vil påstå. Litt sant er det sikkert, men som alle absolutte «sannheter» er jeg rimelig sikker på at man kan trekke ifra ca 70%, for å komme frem til realiteten.

«At man gidder å trene kardio, når man kan løfte tungt da?» Er holdningen til mange mange mennesker, som for all del er 90 ganger sprekere enn meg. Jo, det skal jeg fortelle. Det rushet du får når du løfter 2 ganger kroppsvekt i markløft? Akkurat det rushet får jeg, når jeg mestrer intervaller på fart og stigning, som jeg aldri i verden hadde klart for noen måneder siden. Jeg blir lykkelig, rett og slett! Dør litt, men hadde jeg krepert fullstendig, da hadde jeg dødd sykt lykkelig. Når jeg, som for noen år siden veide 116 kg, og ikke klarte å gå en tur uten å pese meg halvt ihjel.. Når jeg klarer å jogge i flere og flere minutter i strekk, eller å løpe kortintervaller i 14 kilometer i timen.. Da bruser blodet i pur, herlig lykke!

Mestring.

Men det er ikke sånn at jeg vil holde meg unna styrketrening. Styrketrening er nok mer nyttig for kroppen, sånn som jeg ser det. Uten styrketrening får jeg vondt i ryggen, betennelse i skuldra og andre diverse plager her og der. Så joda, jeg skal trene styrke, men mitt mål vil aldri først og fremst bli å løfte tyngst mulig, noesomhelst. Det vil heller være noe sånt som dette.

20130815-152941.jpg

20130815-152948.jpg

20130815-152955.jpg

For meg ser dette ut som frihet. Det å bare kunne løpe, løpe, løpe. Og frihet er noe jeg setter enormt pris på. Ihvertfall frihet når det gjelder hva en kan få kroppen til å gjøre. Det er ikke mye frihtsfølelse i å føle seg innestengt i en alt for stor kropp.

Man må bare gjøre det som gjør en selv glad, tenker jeg. Kombinere det med det man vet er bra for en. Stenge ute alle andres meninger og prøve å finne en gyllen middelvei for seg selv.

I det filosofiske hjørnet.

29 Jul

Ja, der har du meg, om dagen. Tenke tenke, undre undre. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har hatt et ekstremt vanskelig, tungt, trist og slitsomt år. Nå begynner ting å bedre seg og alt kommer opp. Alt det jeg har satt på vent, mens jeg har hatt mer enn nok med å holde hodet over vannet. Skole, jobb, helsa, generelt det å gjøre det litt bedre på alle områder.

Jeg er egentlig ofte litt frustrert over meg selv. Jeg er blitt en slags verdensmester i å ikke utnytte potensialet mitt. Jeg har stort potensiale, hauger med kapasitet, jeg er ekstremt sta, jeg kan være veldig målbevisst, jeg har alltid visst at jeg kan få til hva det måtte være. Og ikke minst så har jeg stor tro på meg selv. Jeg kan få A i alle fag, trenger ikke jobbe så mye for det engang. Jeg kan følge en treningsplan til punkt og prikke og få enorm fremgang. Jeg kan utføre en fantastisk jobb. Jeg kan holde 20 baller i luften, uten å bli nevneverdig stressa.

Men gjør jeg noen av disse tingene?

Nei. Den røde tråden i mitt liv er: «Jeg VET at jeg kan, så da trenger jeg ikke gjøre det.» Det er selvfølgelig ikke noe jeg uttaler, for det høres jo helteit ut. Men jeg sier det til meg selv i underbevisstheten min. Hva hjelper det å vite at man kunne blitt og gjort hva som helst, når man ikke gjør det? En annen hvilepute jeg bruker flittig er at «Jeg er jo så ung, så jeg har ikke dårlig tid.» Eh. Jo. Nå nærmer jeg meg altså 30 år og har en halvferdig utdannelse, er småtjukk, huset flyter litt, rett og slett alt er litt sånn her og litt sånn der og halvveis på stell. Jeg er jo etablert med hus, bil, barn, samboer, fast jobb som jeg elsker. det meste er ganske positivt, i grunn. Alt ligger til rette for at jeg skal kunne kline til. Fullføre sykepleien med stil, få i gang videreutdannelsen etter det, spise etter planen og gå ned en 10-15 kilo, være en god venn og pleie relasjonene jeg har og så mye annet.

Problemet er litt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og jeg har så uendelig mange unnskyldninger. Det handler ikke om latskap.. Mer om å det å forstå at man fortjener det. Roten til dette problemet er akkurat den samme som roten til overvektsproblemet. Jeg vet jeg kan, men jeg fortjener det ikke.. JEG vet at jeg fortjener å skinne! Jeg fortjener å klare det jeg vil klare. Jeg kan nå målene mine! Men et sted inne i meg så synes jeg ikke at jeg fortjener det..

Et godt forhold, gode vennskap, en sunn, fin kropp, et fint hjem, gode karakterer. Det meste har jeg, men jeg synes ikke jeg fortjener det. Så på alle disse områdene jobber jeg ofte hardt den andre veien.. Tar i skikkelig for å sabotere.

Triste greier, spør du meg!

Men jeg både vil, må og skal endre på det. Det skylder jeg meg selv, de jeg er glad i, jenta mi. I perioder så klarer jeg det. Jeg gjør mitt beste, resultatene blir bra og det føles topp. Også slutter jeg. Så jeg vet egentlig, men er nødt til å ta i et tak, sette opp en plan, sette meg mål og utføre det. I Know I can do it!

Wish me luck, a!

20130729-120339.jpg

20130729-120347.jpg

20130729-120356.jpg

Akutt styrketreningsvegring.

23 Jul

Ja, det skjer med jevne mellomrom. Tanken på styrketrening får det til å velte seg i magen på meg. Tror det har noe med været å gjøre. Får lyst til å sykle lange turer med vind i håret og tråkke rundt i skogens skygger i timer av gangen. Jeg burde-burde, men vettu hva.. Livet er for kort til å tvinge seg på et treningssenter, når man heller vil stikke fingeren i halsen og trekke tenner, enn å løfte en eneste manual.

Så i kveld dro jeg på meg den aller mest gjennomsiktige treningsbuksa jeg har, mine venner støttestrømpene slæsj kompressjonssokkene, satt håret i en tutt og la i vei på tur.

Har undersøkt endel i det siste, og leta etter fine turstier i området. Det kryr jo av steder jeg ikke ante fantes engang. Det selv om jeg har bodd i Sarpsborg i hele mitt liv. Turen i dag gikk til Furuholmen og en liten del av den 33 km lange turen, Ingaleden.

Selv med veldig så merkede løyper..

20130723-230021.jpg

..så klarte jeg å gå meg en liten anelse vill. Da måtte jeg forsere fjell og åkere og Gud vet hva. Heldigvis har man jo tilgang på GPS 24/7 nå for tiden, så ingen krise. Skal mye til for å gå seg helt bort da. Det farligste var vel elgene, hoggormene og flåttene jeg trosset på min vei. Pulsen er litt ekstra høy bare på grunn av ren redsel for de tre.

Det var uansett helt nydelig å gå tur.

20130723-230652.jpg

Gikk ikke så langt, men terrenget var ganske utfordrende, så det tok litt tid. Men jeg hadde jo selskap av ca ti millioner av disse:

20130723-230847.jpg

Nei, det er ikke et helikopter, det er en mygg!

Avsluttet med en runde trappeløp. 10 ganger opp denne

20130723-230951.jpg

20130723-231044.jpg

Og med denne utsikten på vei hjem, var kveldsturen komplett

20130723-231613.jpg

Jeg ELSKER kveldsturer, så må bare få gjort det litt oftere. Er som nydelig balsam for sjelen.

Jeg blir veldig trist.

27 Sep

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, «ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt». Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør «HVA MENER DU». Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

Uppdeit Femme Fatale.

15 Aug

Heiheihallo!

Det er vel på tide med en liten oppdatering. Jeg er nå på min femte dag med Femme fatale og det går vel i grunn greit. Femte, hvis vi regner lørdagens spisedag som første dag.
Er allerede drittlei av mat, er sliten, utpsyka og litt sånn whatever. Sånn som det vel skal være på diett.

I dag hadde jeg eksamen klokka 09, også dro jeg rett på min første Fat attack trening. Det var fæle greier!

Jeg må le litt. Trener nesten alltid sammen med min kjære Linn og mens alle andre vel ELSKER trening, pusher hverandre, oppmuntrer, prøver å holde stemningen oppe, er vi rett og slett utrolig negative, når vi trener! Det går mye i «Huff!», «HOFF!» «Jeg orker ikke!» «I dag er jeg IKKE motivert» (denne går igjen hver eneste gang), mye sutring, klaging og sure miner. Vi hater knebøy, vi hater beinpress, nedtrekk, glute bridge, bicepcurls, tricepextentions, ellipsemaskin, romaskin. Og verst av alt er vel intervaller? Allerede før treningen hadde startet i dag var vi i gang med å sutre og grue oss til intervalltrening, i morgen. Men vi fullfører ihvertfall da? Alltid. Det må vel være det viktigste?

I dag VAR det fælt altså! Høyreps er virkelig noe jeg hater og det er IKKE gøy, uansett hvilken øvelse man utfører. Spesielt ikke med tomme glykogenlagre og kaloriunderskudd herfra til månen. Men jeg kom meg da igjennom.

Jeg er ihvertfall motivert til å fullføre dette. Det er ikke vanskelig, når man først har funnet motivasjonen, etter å ha pint seg igjennom noen dager med elendighet.

Avslutter med noen matbilder.

image

image

image

image

image

Jeg HATER herved kyllingfilet.

Peace!

Et «fra tjukt til smukt-» visionboard.

22 Apr

I dag har jeg endelig fått tatt meg tiden til å lage et visualiseringsplakat/visionboard.

Alle bildene er funnet på Google, så håper ingen blir sur om jeg har tatt deres bilder.

Dette er altså saker og ting jeg ønsker meg, hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, tilstander jeg ønsker å oppnå..

En kan lage slike helt generelle visualiseringsplakater, eller man kan lage med et tema. Eks helse, arbeid, forhold, økonomi, hvem vil man være og hva vil man oppnå det neste året? Man kan gjemme den bort og ta den frem med jevne mellomrom, eller man kan ha den lett tilgjengelig, f.eks som bakgrunn på PCen. Men man bør visualisere de forskjellige tilstandene. Hvordan vil det føles å nå det målet? Ha de pengene? Oppnå den gode helsen? Stå på drømmekjøkkenet og lage mat? Hvordan vil det være å leve i den kroppen, eller å få sagt det man har på hjertet?

På den måten kan det hende man tiltrekker seg det man ønsker seg, men man må selvfølgelig også jobbe for det.

Ingenting kommer gratis!

Er det noen som har lagd et slikt visionboard før? Eller synes dere det er helt hokuspokus mumbo jumbo?

Påskeinntrøkket 2012.

8 Apr

Hele påsken har rett og slett gått som en drøm, kostholdsmessig. Har vært alt for flink, egentlig. Full kontroll. Men i dag hadde jeg trykka inn det dobbelte av mitt dagsbehov, innen klokka rakk å bli 15. En heavy lammerlårsmiddag gjorde susen. Fløtesaus, fløtestuede grønnsaker og lam. Ikke akkurat magre greier. Men åh, så deilig!

(bilde fra spar.no)

Lammelår spiser jeg en gang i året og da spises det også! Med begge henda.

Who cares, egentlig? En dag med for mye mat, hva er det egentlig? Eller en helg eller en uke, for den sakens skyld? Ikke ødeleggende, ikke moralknusende, ikke trist, ikke starten på dommedag. Jeg sier ikke at det er noe kjempebra eller at du bør gjøre til stadighet. Heller ikke at det bygger opp under de gode vanene du skal ha lagd deg, men det er bare et lite skritt tilbake.

I morgen er det diett på gang her.. Smak på det ordet? Det er jo ikke så ille egentlig.. En D etterfulgt av en i og en e og to t’er. Men fyttekatta så fælt det er. Mer om det i morgen! Jeg har store planer og ambisjoner på gang, så dette blir spennende!

Regner med at alle er klar for prosjekt sommerkropp 2012 i morgen den dag? Hvis ikke, er du en dust!

Neida. Det er vel mange som har mye kake og godterirester de rett og slett må spise opp i morgen? Gjør ikke noe det, så lenge du starter på tirsdag, ikke sant?

Nå ditt mål med affirmering og visualisering.

18 Mar

For mange høres kanskje disse ordene ut som svevende mumbo jumbo. Sånt som engledyrkende galemattiaser holder på med. (Jeg er forresten en sånn tarotleggende, svevende, engledigger, bare så det er sagt. Har du ikke merket det? Er ikke helt på englenivået til Märtha, men. Ser ikke bort i fra at det kan være noens virkelighet, uten at de er galne av den grunn.)

Det høres kanskje svevende ut, men det er ikke noe hokus pokus. Sett ord på det du ønsker å oppnå – se det for deg –  legg forholdene til rette – legg inn arbeidet – nå målet. Ikke noe verre enn det. Så lett, men likevel så vanskelig.

(NB! Innledningsvis må jeg bare presisere på det sterkeste at jeg ikke mener at alle kan fikse alt med positivt tenking! At noen har selvhelberedet både det ene og det andre betyr ikke at alle med diverse sykdommer og plager, somatiske og psykiske, bare skal tenke positivt, også blir de friske. Sånn er det ikke, dessverre. Tenker mer på ting man faktisk kan rå over selv, her.)

Jeg fikk øynene opp for dette da jeg var 20 år og hadde kjærlighetssorg. Leste «The Secret» mange ganger og endret helt hvordan jeg gikk frem for å oppnå ting i livet. Jeg har alltid vært en veldig negativ person, som har ridd på «Jeg klarer ikke-» bølgen. Det er dumt, da man ikke oppnår noe særlig med det, men det er også godt da man ikke trenger sette så store forventninger til seg selv. Det er behagelig å  ha lave forventninger til egne evner og prestasjoner. Jeg har på ingen måte fikset opp i dette, for det kommer stadig perioder hvor jeg ikke klarer å tenke positivt. Men de periodene er heldigvis bare perioder, ikke hele livet, sånn som det var før.

Affirmasjoner

Affirmasjoner kan defineres som: «En tenkt opplevelse av en viss tilstand». Det kan ligne endel på å sette seg et mål, men skilles litt ved at en affirmasjon skal legges frem som om det allerede er virkelighet. De må gjentaes, gjerne skrives ned og leses noen ganger om dagen, noen ganger i uken eller så ofte du føler du trenger det. Jeg har ei bok jeg skriver ned mine affirmasjoner i, når jeg føler jeg har behov for å klarne opp når motivasjon og livsstilen ikke helt har den retningen jeg gjerne vil at den skal ha. Det kan være hver dag, det kan være en gang i uka og det kan gå måneder imellom. I det siste har jeg ikke gjort det, ref alle de negative, «åh, livet er så urettferdig» innleggene her i det siste.

Her må du finne ut hva som passer for deg personlig. Det er ikke bare til å kopiere andres affirmasjoner. Du må sette deg ned og tenke over hvordan du vil at livet ditt skal se ut på visse områder og formuler affirmasjoner ut i fra det. Jeg kaller det å bestille..

Noen eksempler:

Bare fantasien setter grenser.

Tilrettelegging

Akkurat som ved tradisjonell målsetting må det tilrettelegges, dersom du skal oppnå noe. Er alt i veien for det, skjer det ikke. Det er vel selvsagt? Er du ikke ferdig med gammelt grums, er du heller ikke åpen for noe nytt! Lever du enda i fortiden, med savn etter eksen og alt dere kunne vært, er du ikke åpen for at en ny kjærlighet skal komme inn. Du må åpne opp for at dette nye skal skje, men da må du også jobbe for å bli ferdig med det gamle og gi slipp på det. Du kan ikke si at «Det er lett for meg å trene, når jeg har avtalt det.» Også samtidig si til deg selv at du er en lat dritt, som ikke klarer å komme deg opp av sofaen. «Jeg klarer ikke» mentaliteten er noe du må legge bak deg. Du klarer! De aller fleste får til de utroligste ting, men ikke når de ikke tror på at det er mulig. Du må være åpen for endringer. Har du noen gang oppnådd noe ved å si at du ikke klarer det? Da er jeg i tilfelle veldig interressert i å høre om det. Man kan jo av og til f.eks tenke at man umulig kan åpne korken på den brusflasken (dårlig eksempel, men..) og bli overrasket når man da får det til, men det er nødvendig med slike opplevelser for å vekkes litt fra mislykketgropa man ofte kan grave seg ned i.

Visualisering

Visualisering betyr å skape seg et bilde av det du ønsker å oppnå. Se for deg en slank, veltrent, frisk, rask utgave av deg selv. Lukk øynene og se for deg det du vil oppnå. Kjenn på hvordan det føles å være i den tilstanden. Se for deg hvordan du vil se ut, hvordan du vil ha det da. Nå er det jo ikke sånn at livet blir superdupert bare fordi at man blir f.eks slank eller klarer å løfte 100 kg i markløft, men følelsen man har på innsiden når man er lett eller løfter på den tunge vekten, når man har oppnådd noe, den kan ikke være negativ.

Her er et visualiseringsbrett/vision board/visualiseringsplakat (kjært barn har mange navn) et veldig godt hjelpemiddel. Det er på en måte det alle fitnessbloggere gjør, når de legger ut bilder av spreke kropper, med matchende fengende slagord. Bare i en litt mindre organisert form.

Et vision board kan foreksempel se slik ut:

(Herfra)

Eller slik:

(Herfra)

Klipp ut bilder av det du vil være, det du vil oppnå, det du vil føle. Lim det på en plakat, i ei bok og studere det når du trenger det. Jeg kan love det vil motivere deg.

Jeg ser ofte for meg dette:

http://forum.lavkarbo.no/blog_attachment.php?attachmentid=1934&d=1252920659

http://forum.lavkarbo.no/blog_attachment.php?attachmentid=1933&d=1252920659

http://forum.lavkarbo.no/blog_attachment.php?attachmentid=1932&d=1252920659

Det jeg anser som en ung og sprek utgave av meg selv. Dette er bilder fra perioden i 19-20-årsalderen da jeg var nede i «normalvekt» for første gang i livet.

Jeg husker jeg følte meg fin og synes fader i meg at jeg var det og! (Sykt bertete, men hvem tok ikke sånne bilder som forseina fjortiss?:p) Jeg følte meg fin, sprek, lett, pen og de følelsene kan jeg enda kjenne på, selvom de ikke helt er der.

Min erfaring

True story (sånn for å understreke sveveskapen min litt:p). I en alder av par og tjue hadde jeg egentlig slått meg til ro med at jeg rett og slett aldri kom til å finne kjærligheten. Det var  ikke meningen at jeg skulle finne noen. (Litt tidlig, men:p) Jeg skulle nok leve som den gale kattekvinnen, alene med 13 katter i hver etasje. Det var helt OK det, så lenge jeg var forberedt på det. Jeg hadde det jo veldig flott alene. Som en siste krampetrekning, lagde jeg en svær plakat hvor jeg skrev ned alle egenskaper jeg ville ha i en mann. Jeg «la inn bestilling» på at jeg skulle få han til bursdagen min, hengte plakaten på veggen foran sengen min, så på plakaten hver dag i noen uker, også la jeg den bort.  Trodde ikke noe sånn særlig på akkurat det prosjektet, men. Dette var jo ikke noe jeg kunne få til bare ved å ville det og jobbe hardt nok. Men «alt skal prøves» er jo mottoet mitt.

Noen måneder senere «fant» jeg han jeg lever sammen med (poka han på Facbook:p) og vi tok opp kontakten. 9. juni ble vi et par, i midten av juni har jeg bursdag. Han har alt jeg skrev ned på den plakaten, og det var en omfattende liste, altså.. Nå var jo jeg kjempe forelsket i akkurat han som ungjente, så det kan hende at jeg ubevisst bestilte akkurat han, selvom jeg ikke kjente han noe særlig (avstandsforelskelse). Det var sikkert litt tilfeldig, men likevel litt spooky, don’t you think? Ei venninne av meg gjorde akkurat det samme, samtidig som jeg gjorde det og fant mannen sin noen måneder senere. De er gift nå.

Så sett deg ned og bestill i vei!

Mitt tips for hvordan du skal komme i gang er å stikke på butikken og kjøp ei kladdebok i A4 format. Start med å samle inn bilder som representerer diverse tilstander du vil oppnå, lim inn og skriv ned dine affirmasjoner.

Se i boka et par ganger om dagen, eller så ofte du føler for det og lev deg inn i bestilling og visualisering. Det kan føles teit, men jeg lover at etterhvert blir det en deilig, motiverende vane, som kommer til å hjelpe deg langt på vei!

Lurer du på noe? Spør!

Jeg er langt i fra noen ekspert og klarer ikke alltid omsette de gode intensjonene mine inn til handlinger, men..

Hvis du vil lese litt mer anbefaler jeg bøker som:

You can heal your life
The secret
The power of now