Arkiv | Opp og nedturer RSS feed for this section

Jenta og julekiloene.

18 jan

Hei, og god lørdag.

Dette er historien om jenta og de påklistrede julekiloene. Ja, nei, den historien er ikke så lang. Spiste for mye, gikk opp for mye og nå vil kiloene helst ikke gå igjen. 1.3 kg sitter som støpt. Det er tragisk vettu! Fem dager med fråtsing, også en måned med strev, for å få det vekk.

Men det er prisen å betale for ei bøtte Twist, og sikkert mye annen dritt som jeg ikke helt kan huske hva var.

Ellers, så var det jenta som skulle begynne med yoga, som nok en gang klarte å rive av noen muskelfibre. Det er tydeligvis min faste januaraktivitet. I fjor var det ryggen som måtte lide.

Man må starte forsiktig, sier de. Og skuldra mi, eller musklene rundt den, er stiv som en stokk. Jeg har ikke vært noe flink til å tøye den, etter at jeg så elegant tryna og pådro meg det berømte bruddet. Det er jo bare to og et halvt år siden.. Så da skulle det ikke så mye til.

Det er vondt som fy, men går vel over.

Koser meg med denne frøkna så lenge.

image

Jaja, helgen tilbringes på jobb og det er slettes ikke det verste stedet å være.

image

image

Ha en gooood helg!

Det går jammen meg opp og ned her i livet!

3 des

De siste ukene har jeg hatt en ganske hard periode med sosial angst på høyt nivå. Ja, vi har alle noe vi skal slite med og her er det sosial angst i varierende grad. Sammen med tvangsspisingen. Ellers er jeg frisk som få, altså. :-p Det kommer og går. Den siste tunge perioden er nok utløst av skolestarten, som begynner å nærme seg med stormskritt. Jeg har hatt permisjon i et år. Altså, det er ikke skolearbeidet, men det å være på skolen. Det er det mest ubehagelige jeg vet om.. Kaldsvetter bare jeg tenker på det. Heldigvis bare halvannet år igjen.

Det er så rart hvordan humør og følelser kan svinge? Sånn helt, tilsynelatende, uten noen årsak. Men jeg klager ikke. Det er deilig å slippe å føle seg som den store, stygge, klumsete elefanten, hvor enn man går. Slippe å føle at alle stirrer og synes at man er et freak show. Angre hver gang man har sagt noe, fordi at man føler at alt høres feil og dumt ut. Vet at ikke det er reelt, egentlig. Ikke alt. Men når man er oppe i det hjelper ikke det noe særlig å rasjonalisere.

I hvertfall.. I dag er det tydeligvis ikke noe problem og jeg føler meg on top of the world. Det var da snakk om oppsving. Enten, eller, liksom!?

image

Garderobe-selfie FTW!

Før jeg hentet lillemor i barnehagen, tok jeg meg en tur på trening og gikk 50 minutter på tredemølla. Avsluttet med tøying. Fokuserer spesielt på hamstrings og hoftestrekkerene, siden de ikke er helt i lage. Hamstringsene har alltid vært stive og jeg får smerter i hoftestrekkerene når jeg går langt. Det er deilig å tøye, selv om det gjør helt villt vondt. Pulsen skyter i været. Dessuten er jo tøying ekstremt nyttig i forhold til styrketreningen.

Det gjelder bare å være litt konsekvent med dette i tiden fremover. Jeg har veldig lyst til å begynne med yoga, men må strekke litt på kroppen først, altså. Er stivere enn en tømmerstokk nå.

Noen tjukke,men ikke særlig smukke, tanker.

19 okt

Hei!

Jeg gidder ikke en gang skrive sånt som «long time no see», eller noe som helst i den duren. Dette er jo blitt en vane nå. Vi får bare slå fast at 2013 har vært et dårlig bloggeår, for undertegnede. Synes det er kjempehyggelig at folk titter innom, selv om jeg er en begredelig blogger. Tusen takk for det! Setter faktisk veldig stor pris på hvert eneste besøk.

Grunnen til de veldig sporadiske innleggene er vel dels at jeg ikke har så mye å dele. Jobber mye, er sammen med familien, gjør meg klar til eksamen og praksis fra januar. Også er det dels fordi at jeg synes det er flaut å hele tiden komme med innlegg om nye fremgangsmåter jeg tester ut. For jeg er jo tidenes vinglepetter, det skal være sikkert og visst. Gidder ikke holde på med noe som helst i mer enn et par uker. Nå er det mindfulness og spesielt mindful eating som gjelder og går. Jeg tester det, det funker bra, så får vi se hva som skjer. Er jo litt flaut å være nesten 30 og ikke klare å bestemme seg for noe. Det eneste jeg kan skryte på meg at jeg holder ut med, det er trening.

Egentlig så er det vel ikke så galt som jeg skal ha det til. Det er jo moderat lavkarbo som er greia, akkurat som det har vært i snart åtte år. Men det er den stadige søken etter det lille ekstra, som skal trylle meg ned i vekt da.

Også må jeg sette meg på den høye hesten min og si at jeg er litt mettet på bloggverden. Det er vel min egen skyld. De bloggene jeg leser, de velger jeg helt selv. Et par ting jeg stør meg på er f.eks folk som har stilt i bikinifitness en gang, også plutselig føler de at de er berettiget til å agere som fedmepolitisk talsperson, for hele befolkningen. Plutselig var man ekspert på alt som hadde med kropp, slanking, fedme, you name it, å gjøre. Også folk som har gått ned 10 kg i vekt også er de plutselig overekspert i kosthold, trening og hvordan rollen som overvektig arter seg. Jeg savner kanskje litt nyansering da.. Det hadde gjort seg.

Og seriøst! Ser jeg en eneste person til som drar det mye brukte utsagnet: «Det er greit å si til tynne personer at de er styggtynne, men å si til en feit person at den må roe ned spisinga, DET er helt liksom helt feil!», ja, da skriker jeg! Hvor får folk det ifra? Overvektige, eller «feite», om du føler deg berettiget, det er plutselig blitt verdens minst stigmatisere gruppe? I hvilket univers? Jeg skjønner det bare ikke!

Og stiller man noen kritiske spørsmål, vel, da er man Jantelovens fremste talsperson, taper, lat, feit og i grunn bare en dritt som kan gå og leke på motorveien.

Janteloven er herved kåret til «Mest misbrukte blogg-begrep 2013», av moralpolitisk talskvinne FTTS. («Fra tjukk til smukk» om noen lurte.) Jeg liker ikke Janteloven, men begrepet blir slengt rundt så mye at det snart bare sitter igjen som noe helt uten betydning. De som slenger rundt med Janteloven her og Janteloven der er jo selv ikke redd for å kritisere tynne bikinifitnessdeltakere, rive seg i håret over fitnessberter som stiller for tidlig, hetse overvektige, be mødre som ikke er tilbake på trening ei uke etter fødselen om å skjerpe seg, slenge rundt med «det er bare til ditt og bare til datt», helt uten begrep om at livssituasjoner og mennesker er forskjellige. Men det er vel et sett regler for noen og et annet sett for andre da?

Det er ikke Janteloven jeg har noe i mot, men misbruket av den.

Jeg mener ikke at man ikke skal uttale seg, selv om man bare er en hobby»ekspert», at man ikke skal få bli sint for at tynne personer får drit, eller at janteloven ikke burde slåes hardt ned på, altså. Ikke i det hele tatt! Men begreper, uttrykk, alt blir så misbrukt og brukt opp i denne bloggverden. Det er trist.

Synes jeg!

Men det stikker ikke så veldig dypt altså, bare så det er sagt! Jeg får vel bare slutte å lese og prøve å ikke blogge på den måten, så altfor ofte, selv.

20131020-000048.jpg

Smiiiiiil, fred og kjærlighet!

Maratonuke, oppsummering og hjemmetrening.

2 sep

Hei!

Da var det en ny uke. Jeg er veldig travel med «sykt» barn i dag (ikke frisk nok til å dra i barnehagen i dag, altfor frisk til å være hjemme, egentlig), våken nattevakt i natt, møte i morgen fra 12-15, kveldsvakt i morgen, fri på onsdag frem til nattevakt natt til torsdag, kveldsvakt på torsdag og flyyyyy på fredag.

Må virkelig prøve å få inn en frisørtime innimellom der, også.. Herremiiiiin, som jeg gleder meg til ferie nå! Det skal bli så godt!

Tror ikke det blir mye trening denne uken. Ikke før vi kommer til Kypros ihvertfall. Det går bra. Trena nok i uka som var.

20130902-111447.jpg

Det er jo på en måte viktig å sove litt også. Har ingen planer om å bli syk, nå som jeg skal på ferie.

Ellers er resultatet av forrige uke sånn:

20130902-105701.jpg

20130902-105712.jpg

20130902-105926.jpg

Synes det går litt tregt ned, i forhold til inntaket. Men denne uken skrur jeg litt opp på kaloriene og litt ned på proteininntaket. Mistenker at jeg bør begrense proteinene, nemlig. Vi prøver og ser. En ting er ihvertfall sikkert. Om man skal lykkes med å gå ned veldig mange kilo, så må man ignorere hva som passer og funker for «alle andre» og forske seg frem til hva som funker for en selv.

Går ganske bra med 100 økter på 100 dagersprosjektet mitt også. Er ikke noe problem. Når jeg ikke får dratt på trening så trener jeg litt hjemme isteden. Har jo både YouTube med treningsvideoer, livegym.no, en skrukkete, enkel, kort stang med ca 30 kg til å legge på, strikker og slyngene som jeg fikk av min beste Maren til bursdagen min.

20130902-104151.jpg

20130902-104203.jpg

20130902-104215.jpg

20130902-104230.jpg

Dessuten er det jo veldig mye en kan gjøre med kroppen, som er slitsomt nok, når man veier 90 kg.

20130902-104707.jpg

Et minutt «på», 30 sekunders pause imellom øvelse, tre runder. Får ihvertfall meg til å nærmest bryte sammen i gråt.

Ferie og frustrasjon.

28 aug

Hællæ!

20130828-200525.jpg

Tittei!

Om 1-2-3-4-5-6-7-8 dager drar jeg på ferie jeg, dere! F me, jeg gleder meg helt villt. Har jobba alt for mye siden mai, så en liten pustepause blir helt magisk. Reiser sammen med svigermor, kjæresten min og lillemor. Veldig kjekt å ha med svigermor, så kan man bytte litt på barneansvaret og være litt bare kjærester også.

Skal til Fig tree bay. Noen som har vært der?

Gleder meg til all inclusive, cola light under parasollen, lese bok etter bok, kos, basseng og fantastiskhet! Skal gjøre mitt beste for å spise sunt, trene og holde formen også. Må legge en plan. Blir nok til å holde meg til biorytmekostholdet med proteiner og fett på dagen og karbohydrater til middag. Er vel egentlig ikke maten, men godteriet, potetgullet og nøttene som pleier å velte lasset så til de grader.

Men nok om det.

Er jo på slanker’n om dagen, som vanlig, men nå den litt strenge varianten. Litt lite mat og litt mye trening. Prøver å være litt gærn, utfordre meg selv litt. Satse på noe mestring, liksom. Kjører noe lignende Quick fix-programmet til Silje Mariela, men viker såklart litt fra planen. Jeg ville ikke vært meg om jeg ikke gjorde det. Det gjør ikke noe å være litt ekstra streng i noen uker. Føler meg helt greit og har igrunn ikke vært sliten før i dag.

Men det går jo så tregt. Så vanvittig tregt. Kunne ikke bare fettforsvinningen korrelert med hvor mye slit det er da? For ja, selv om man overlever, så er det et slit! Man er sulten, man bruker mye tid på trening, man trenger ekstra søvn, man sloss mot alle mulige signal og tanker hele tiden, beina kjennes møre som juling bare man går opp ei trapp, også ser man søren meg ikke forskjell fra dag til dag engang?! Jeg vil si innsatsen står til toppkarakter, mens synlig nedgang står til hakket over stryk.

Men det er jo bare sånn det er det.. Vet at jeg forlanger for mye og at forventningene bare må bremses ned. Veier tross alt 90 kilo. Er endel fett som skal skrelles av.

Nå skal jeg ihvertfall kose meg med mørbrad, søtpotetchips og..

20130828-201422.jpg

Ketchup. Ain’t I quite the gourmet chef? Ketchup er det som får diettverden til å gå rundt, og det er ikke tull engang. Maten nytes sammen med de tre siste episodene i tredje sesong av Pretty little liars. Beste serien noen gang!

Have a nice night!

I det filosofiske hjørnet.

29 jul

Ja, der har du meg, om dagen. Tenke tenke, undre undre. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har hatt et ekstremt vanskelig, tungt, trist og slitsomt år. Nå begynner ting å bedre seg og alt kommer opp. Alt det jeg har satt på vent, mens jeg har hatt mer enn nok med å holde hodet over vannet. Skole, jobb, helsa, generelt det å gjøre det litt bedre på alle områder.

Jeg er egentlig ofte litt frustrert over meg selv. Jeg er blitt en slags verdensmester i å ikke utnytte potensialet mitt. Jeg har stort potensiale, hauger med kapasitet, jeg er ekstremt sta, jeg kan være veldig målbevisst, jeg har alltid visst at jeg kan få til hva det måtte være. Og ikke minst så har jeg stor tro på meg selv. Jeg kan få A i alle fag, trenger ikke jobbe så mye for det engang. Jeg kan følge en treningsplan til punkt og prikke og få enorm fremgang. Jeg kan utføre en fantastisk jobb. Jeg kan holde 20 baller i luften, uten å bli nevneverdig stressa.

Men gjør jeg noen av disse tingene?

Nei. Den røde tråden i mitt liv er: «Jeg VET at jeg kan, så da trenger jeg ikke gjøre det.» Det er selvfølgelig ikke noe jeg uttaler, for det høres jo helteit ut. Men jeg sier det til meg selv i underbevisstheten min. Hva hjelper det å vite at man kunne blitt og gjort hva som helst, når man ikke gjør det? En annen hvilepute jeg bruker flittig er at «Jeg er jo så ung, så jeg har ikke dårlig tid.» Eh. Jo. Nå nærmer jeg meg altså 30 år og har en halvferdig utdannelse, er småtjukk, huset flyter litt, rett og slett alt er litt sånn her og litt sånn der og halvveis på stell. Jeg er jo etablert med hus, bil, barn, samboer, fast jobb som jeg elsker. det meste er ganske positivt, i grunn. Alt ligger til rette for at jeg skal kunne kline til. Fullføre sykepleien med stil, få i gang videreutdannelsen etter det, spise etter planen og gå ned en 10-15 kilo, være en god venn og pleie relasjonene jeg har og så mye annet.

Problemet er litt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og jeg har så uendelig mange unnskyldninger. Det handler ikke om latskap.. Mer om å det å forstå at man fortjener det. Roten til dette problemet er akkurat den samme som roten til overvektsproblemet. Jeg vet jeg kan, men jeg fortjener det ikke.. JEG vet at jeg fortjener å skinne! Jeg fortjener å klare det jeg vil klare. Jeg kan nå målene mine! Men et sted inne i meg så synes jeg ikke at jeg fortjener det..

Et godt forhold, gode vennskap, en sunn, fin kropp, et fint hjem, gode karakterer. Det meste har jeg, men jeg synes ikke jeg fortjener det. Så på alle disse områdene jobber jeg ofte hardt den andre veien.. Tar i skikkelig for å sabotere.

Triste greier, spør du meg!

Men jeg både vil, må og skal endre på det. Det skylder jeg meg selv, de jeg er glad i, jenta mi. I perioder så klarer jeg det. Jeg gjør mitt beste, resultatene blir bra og det føles topp. Også slutter jeg. Så jeg vet egentlig, men er nødt til å ta i et tak, sette opp en plan, sette meg mål og utføre det. I Know I can do it!

Wish me luck, a!

20130729-120339.jpg

20130729-120347.jpg

20130729-120356.jpg

På tide å blogge litt kanskje?

14 apr

Ja, nei, jeg kan vel ikke akkurat kalles for tidenes blogger. Men er vel ikke noe vits i å blogge, når man føler man ikke har noe særlig å tilføye, kanskje? Tenker nesten hver dag på at jeg burde og at jeg vil, og det er ikke sånn at jeg ikke har tid, men. Det var det behovet for å faktisk ha noe interessant å si da. Det har jeg ikke. Noe interessant å si, altså. Behovet for å ha noe viktig å si er alltid der.

Meeen.

Jeg er litt flau over å innrømme at det store støtet jeg skulle legge inn for overspisingen, en gang for alle, dessverre ikke er blitt så mye av. Mest fordi at ting har roet seg så veldig rundt meg og menneskene i livet mitt. Det gjør at jeg ikke har dette enorme stresset på innsiden og derfor ikke har noe problemer med mat, akkurat nå om dagen. Jeg kan jo håpe på at dette fortsetter. Det er ikke umulig det. Jeg har jo gått så lange perioder med ro før. Mer stress enn tiden fra juli 2012 til sånn ca. midt i mars 2013, kan jeg uansett aldri oppleve igjen.

Men hvis det store stygge stressfremkalte overspisingsmonsteret kommer tilbake, da skal jeg i hvert fall være parat med en viss peiling på hva jeg kan gjøre. Da skal jeg unngå å gå opp 15 kilo, slik som jeg gjorde i den siste perioden.

Så beklager. Ingen heltemodig: «Endelig er jeg fri fra spiseforstyrrelsen – her har du en oppskrift for hvordan du også kan bli det» nå.

Kroppen min er ikke akkurat i toppform om dagen, men har vel gått ned en 4-5 kilo siden påsken sluttet. Det er lett når man ikke har så mye annet å tenke på. Trene. Spise all right. Det går av seg selv. Har ingen planer for fremtiden. Ikke på noen områder egentlig. Slike perioder kommer det innimellom og jeg ser at folk da er nesten desperate etter å få seg en plan. Få seg et mål. Men jeg orker rett og slett ikke. Etter et utrolig hektisk tre-fjerdedels år er det deilig å bare rett og slett ikke ha en eneste plan, med noe som helst. Jeg jobber, jeg koser med jenta mi og kjæresten min, trener når jeg vil og skolen begynner ikke igjen før i desember. Jeg skal gjøre alt og jeg skal gjøre ingenting.

Akkurat nå skal jeg bare være fri fra alt press og stress. Jeg er meg. En småstutt, halvlat dovenpeis, men mer enn bra nok.

15979181017_454987901178355_762912098_n

Uten mål og mening, men alt til sin tid.

Vinglepetter.

13 nov

Hei!

Hvordan går det med dere som fortsatt titter innom denne ganske så halvdaue bloggen?

Her går det OK. Ikke noe bedre, ikke noe verre.

image

Emofjortis og ikke en happy camper..

Jeg sliter veldig med å finne min vei. Jeg vet hva jeg må gjøre, hvordan jeg skal gjøre det (bare jeg velger en vei da), men jeg klarer ikke utføre det. Det bunner mest i ekstremt emosjonelt stress. Fysisk stress også, men det er litt enklere å takle. Jeg har all verdens gode intensjoner. Spiser kjempebra til måltidene også trykker jeg inn type 1000 kalorier verdt TULL, som da ødelegger alt. Det døyver stresset, men.. Gjør jo ikke noe godt i lengden.


Så sant, på flere måter.

Jeg er egentlig heldig. Alt funker på meg, bare jeg gjør det og bare jeg inntar færre kalorier enn jeg brenner ut. Det føles bedre med lavkarbo enn høykarbo. Hvordan det føles må jo også spille inn. Spiser jeg havregrøt til frokost er jeg sulten som en ulv resten av dagen. Spiser jeg egg til frokost og havregrøt til kvelds holder jeg meg mett og fin. Jeg har prøvd det meste og gjør jeg det som jeg skal, så funker det. Men jeg sliter med å finne ut hva jeg vil. Det er jo så mye å velge mellom! Noe helt uaktuelt og noe aktuelt.

Streng/ketogen lavkarbo: ikke aktuelt
Moderat lavkarbo: OK
Høykarbo: ikke aktuelt
Periodisk faste: OK
Ikke periodisk faste: OK
24-timersfaste: ikke nå.
PSMF: Ikke aktuelt
Typisk fitnesskosthold: (mye proteiner, trege karbohydrater osv): Det jeg helst ville holdt meg til.
Biorytmisk diett (Proteiner og fett på dagen, mindre og mindre fett ut over dagen også bare karbohydrater til sist): OK, men kanskje litt mye å tenke på akkurat nå.
Lavkalori under 1200 kalorier: ikke aktuelt.
Pulverkur ala Noka: OK (Litt selvmotstigene mellom de to siste her.)

Det ser jo ut til at jeg vet selv hva jeg vil, men jeg må nok tenke litt på det likevel.

Endel av løsningen ligger i trening. Trener jeg er det lettere å holde seg på banen. Etter en høst med praksis og full jobb ved siden av, har treningen blitt nedprioritert. Det har bare måttet bli sånn. De få timene jeg har hatt fri har jeg måttet sove. Skal ta meg tid frem mot jul nå, for januar er jo en stor studielånsutbetalingsmåned. Kanskje holde meg til 3-4 jobbvakter i uka. Prøve på det ihvertfall.

Er ikke så lett å si nei, bestandig, men av og til må man prioritere litt forbi den økonomiske fornuften.. Å investere i helsa lønner seg kanskje i lengden?

Jeg blir veldig trist.

27 sep

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, «ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt». Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør «HVA MENER DU». Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

Built like a badass Uke 4 – Økt 2

22 mai

Hei alle!

Nå har jeg nesten nettopp kommet meg hjem fra SATS. Bestemte meg for å teste formen litt i dag. Skal jo sykle detta Hennesrittet om under to uker, men har ikke syklet en cm på flere måneder!

Byttet derfor ut de 1.7 km man skal løpe på beindager, med 50 minutter intervallspinning.

Trena bein først:

 

Det gikk kjempebra! Klarte ikke helt å presse pulsen lenger enn 90% av maks, men det er grenser for hva man kan forvente seg etter 50 minutter fæl beinstyrke først, ikke sant? De bulgarske hoppene tømmer kroppen for alt av krefter.

Sykkelformen var mye bedre enn den var for noen måneder siden og godt er det. Har jo ikke noe tidsmål på rittet, men vil gjerne overleve. Det skal nok gå bra, så lenge jeg porsjonerer kreftene godt og kutter ut klikkpedalene. De er jo oppskrift på seriøse skader, for en sånn klumse som meg..

Skal sykle et par langturer denne uka. Neste uke er deloaduke på BLAB, og det passer jo i grunn ganske bra. Da får kroppen bygd seg opp også er rittet på lørdag. Gleder meg litt, jeg!

Er egentlig ganske imponert over meg selv. Er første dag i ketose i dag og da pleier man jo gjerne å være litt mør i beina. Men det gikk bra. Sikkert fordi at jeg spiste godt før jeg dro! Har forresten ikke spist godterier siden søndag. Jei me!

Check-check-check!

Nå er det en times avslapning her også skal jeg på kveldsvakt. Været er nydelig, jobben min er fin og  jeg skal jobbe sammen med ei herlig jente. Blir ikke bedre enn det.

Ha en fin ettermiddag og kveld!:D