I’ve been out for å walk..

En liten, kort en, på 16 minutter og 43 sekunder.

Et bittelite steg for menneskeheten, et enormt skritt for meg.

Har ikke tall på hvor lenge, ja, i hvor mange uker, jeg har sittet på rumpa og sagt at jeg «må, burde, skulle, ville» ut og gå en liten tur. Men jeg har ikke fått det til. Er rett og slett rammet av et forferdelig case av vinterdepresjon. Det er vanskelig å stå opp av senga, ihvertfall før 13.30, det er tårer, mørke, depressive, fæle tanker, et utall av onde sirkler. En følelse av totalt fravær på håp, for at det en gang skal komme bedre tider. Det er sorg og det er hjertesmerte.

Og inaktivitet da.

Eller altså. Jeg har jo mye å gjøre. Og jeg klarer å få det meste gjort. Men det handler mest om plikter. Jobb og skole. Ikke noe jeg gjør for MEG liksom. Bare dra, få det gjort, dra hjem og sov. Det er forferdelig slitsomt og energitappende å tvinge seg til å gjøre alle disse burde-må-tingene, når jeg egentlig bare vil ligge på sofaen og sove.

Å måtte gjøre dette:

Når man egentlig har lyst til å gjøre dette:

Herlighet, det er bare så tappende..

Se.. Til og med håret mitt er kraftig deprimert.

Dessuten har jeg rota bort D-vitaminene mine… Og hver vår sier jeg at neste vinter.. Neste vinter, da MÅ jeg ta solarium, for å overleve. Men neida.

Men nå har jeg bestemt meg for at jeg bare må ta meg litt sammen. Og denne turen var det første lille, men egentlig enorme steget, ut av mørket.

Håper jeg. Virkelig..

Jeg skal sminke meg, jeg skal komme meg ut i verden, jeg skal gå tur, jeg skal puste med magen.

Fuck vinteren altså! Fuck problemer og plikter og bekymringer og fæle, mørke dager!

Det går jammen meg opp og ned her i livet!

De siste ukene har jeg hatt en ganske hard periode med sosial angst på høyt nivå. Ja, vi har alle noe vi skal slite med og her er det sosial angst i varierende grad. Sammen med tvangsspisingen. Ellers er jeg frisk som få, altså. :-p Det kommer og går. Den siste tunge perioden er nok utløst av skolestarten, som begynner å nærme seg med stormskritt. Jeg har hatt permisjon i et år. Altså, det er ikke skolearbeidet, men det å være på skolen. Det er det mest ubehagelige jeg vet om.. Kaldsvetter bare jeg tenker på det. Heldigvis bare halvannet år igjen.

Det er så rart hvordan humør og følelser kan svinge? Sånn helt, tilsynelatende, uten noen årsak. Men jeg klager ikke. Det er deilig å slippe å føle seg som den store, stygge, klumsete elefanten, hvor enn man går. Slippe å føle at alle stirrer og synes at man er et freak show. Angre hver gang man har sagt noe, fordi at man føler at alt høres feil og dumt ut. Vet at ikke det er reelt, egentlig. Ikke alt. Men når man er oppe i det hjelper ikke det noe særlig å rasjonalisere.

I hvertfall.. I dag er det tydeligvis ikke noe problem og jeg føler meg on top of the world. Det var da snakk om oppsving. Enten, eller, liksom!?

Garderobe-selfie FTW!

Før jeg hentet lillemor i barnehagen, tok jeg meg en tur på trening og gikk 50 minutter på tredemølla. Avsluttet med tøying. Fokuserer spesielt på hamstrings og hoftestrekkerene, siden de ikke er helt i lage. Hamstringsene har alltid vært stive og jeg får smerter i hoftestrekkerene når jeg går langt. Det er deilig å tøye, selv om det gjør helt villt vondt. Pulsen skyter i været. Dessuten er jo tøying ekstremt nyttig i forhold til styrketreningen.

Det gjelder bare å være litt konsekvent med dette i tiden fremover. Jeg har veldig lyst til å begynne med yoga, men må strekke litt på kroppen først, altså. Er stivere enn en tømmerstokk nå.