Arkiv | Selvrealisering RSS feed for this section

Do you wan’t to be right, or do you wan’t to be happy?

19 jan

Hei!

Nå skal jeg ta for meg noe jeg synes er utrolig viktig. Ja, Jeg har lært det av flåsekongen Dr. Phil, men dette er spørsmål det lønner seg å stille seg selv, i løpet av livet. Opptil flere ganger, vil jeg si.

Vil du ha rett, eller vil du være glad?

Det kan overføres til så mange områder i livet. For eksempel forhold. Ofte er man utrolig opptatt av å ha rett. Av å holde på sitt og få den andre parten til å se din side av saken. Her er jeg nesten verdensmester. Man kan holde på i evigheter. Ikke fordi at det man krangler om betyr så mye, mest fordi at man vil vinne. Men blir man glad av det da? Får man et lykkelig forhold om man hele tiden må ha rett og vinne? Lite trolig. I hvertfall ikke når den andre parten ikke gidder lenger. Da kan man sitte i sin egen krok og ha rett, så mye man bare vil.

20130929-201859.jpg

Kall han hva du vil, men han har et poeng

Man kan være en fantastisk god «right fighter», men er man glad?

Det samme kan man si om kosthold og trening. Mange er så innmari opptatt av å gjøre det rette. Det er så viktig å være «flink» og gjøre alt perfekt. Trene sånn som andre trener, og sier man skal og burde, trene. Spise sånn som reglene sier man «skal» spise. Så klart, flott om det gjør en glad og fornøyd, men hva om det ikke er tilfelle? Hva om en er så opptatt av å være «flink» at en ikke klarer å se at det man holder på med faktisk ikke er det rette?

Ja, det er kanskje rett for andre, men hallo? Har man holdt på med samme opplegget i lange tider, uten å få noe ut av det, vinner man egentlig da? Blir man mer glad av å gjøre ting etter boka, om man faktisk ikke får det til, i lengden? Hva om en føler seg dårlig? «Jeg er slapp og ulykkelig, men jeg gjør det ihvertfall riktig.»? Eller hva om man om og om igjen går i gang med noe man ikke klarer å fullføre, bare fordi at det er det «rette» å gjøre. Det rette i andres øyne.. Man mister etter hvert selvtilliten, lysten og gleden, men man gjør det ihvertfall rett, de fire ukene man holder på?

Jeg synes det er så viktig at folk lytter til sin egen intuisjon. Føles det rett? Flott! Føles det feil, så er det nok nettopp det. Blås nå i hva alle andre mener og hva alle andre sier er rett, finn ut hva som er best for DEG! Vil du ut og løpe? Ja, nei, du burde kanskje heller vært og trent styrke, sånn at du slipper å få ei rumpe som dette:

20140118-141417.jpg

20140118-141626.jpg

Ja, for det er dette som venter deg, om ikke du gjør som ekspertene sier..

Nei, altså.. Ta deg en løpetur og tren styrke i morgen isteden.

Det er mulig at jeg er en «finn din egen vei» right fighter, som burde være litt mer åpen for at det lønner seg å følge boka. Har man et mål i sikte tror jeg det kan være like greit, men om man skal finne sin livsstil, så har jeg ikke store troa.

20140118-142215.jpg

20140119-184739.jpg

😉

La oss lage oss en plan!

11 des

Nå er det snart jul, dere! Desember går alt for fort. Mange, meg inkludert, blir mer og mer stressa, jo mer julen nærmer seg. Mye på grunn av godteri- og matgildet høytiden representerer. Gavehandling, pynting, baking, alt sånt, koser jeg meg med. Men den redselen for å gå helt bananas i søtsaker, desserter og kaker, tar litt vel med plass, spør du meg.

I slike situasjoner er det viktig å ha en plan og noen mål å forholde seg til.

Mine tips for målsetting er:

for

skriv

annet

Og sånn kan man fortsette å lage omfattende planer, for alt, så lenge man måtte leve. Planlegging er gøy, jeg lover!

Min plan for jula 2014 er:

FTTS mal

For andre kan dette kanskje se veldig enkelt ut, men å holde meg unna alt av sukker i jula? Det skal jeg love deg blir en utfordring. Men skal nok klare det.

Har du satt deg mål for julen? Eller har du tenkt til å gjøre det?

Kardiofredag.

1 nov

Hei!

Hvem er klar for helg? Det er i hvertfall jeg. Skal jobbe i natt og dagen på søndag, men helg er helg. Den magiske helgefølelsen lar seg ikke skremme av litt jobbing.

Fredag er blitt fast kardiodag for meg. I love it! Prøver å få til en times tid. Synes det er deilig å slippe å fyke rundt på senteret. Spesielt nå om dagen, for jeg føler meg så ufattelig synlig. Og ikke på den positive måten.

Dessuten liker jeg å starte helgen med å brenne litt ekstra kalorier. Finner det så mye lettere å være «flink» i helgen, når jeg starter den bra. Dessuten synes jeg det er så godt for sjelen å la beina gå. Det er mest med ute-kardio jeg får den følelsen, men tredemølla funker den også. Føler en skikkelig flow og endorfinrushet jeg får når økten er unnagjort, den får jeg aldri med styrketrening. Vet mange gjør det, men. Det hjelper ikke meg.

Ja, jeg er jo litt forelsket i kardio, det er ingen hemmelighet. Enten hater man det, eller så elsker man det. Innimellom synes jeg det er dritkjedelig, men har noen triks jeg bruker for å motivere meg i gang.

1. Lager en ny spilleliste.
2. Innbiller meg og ser for meg at fettet renner av for hvert sekund.
3. Kjører intervaller.

Da går tiden fortere enn fortest.

Økten i dag så slik ut:

20131101-133305.jpg

Hadde 5 minutter pause etter begge intervallrundene og kjørte 25 minutter moderat kardio på ellipsemaskin tilslutt.

20131101-133531.jpg

20131101-133542.jpg

Det ble en time og fem minutter tilsammen, men lot pulsklokken være på i pausene også.

Har fått ei pakke fra X-life i dag, med litt godsaker, så kanskje det blir baking i helgen?

20131101-134837.jpg

Har hatt lyst på gulrotkake i halve evigheten nå.

Sukrinmelisen bruker jeg forresten når jeg «lager»/ smakstilsetter yoghurt til lillemor. Synes den gir best smak.

Nå skal jeg hente min aller beste lille venninne i barnehagen også skal vi dra på helgehandel i Sverige. Deilig mor og dattertid med harrystempel på seg.

Ha en god helg!

Noen tjukke,men ikke særlig smukke, tanker.

19 okt

Hei!

Jeg gidder ikke en gang skrive sånt som «long time no see», eller noe som helst i den duren. Dette er jo blitt en vane nå. Vi får bare slå fast at 2013 har vært et dårlig bloggeår, for undertegnede. Synes det er kjempehyggelig at folk titter innom, selv om jeg er en begredelig blogger. Tusen takk for det! Setter faktisk veldig stor pris på hvert eneste besøk.

Grunnen til de veldig sporadiske innleggene er vel dels at jeg ikke har så mye å dele. Jobber mye, er sammen med familien, gjør meg klar til eksamen og praksis fra januar. Også er det dels fordi at jeg synes det er flaut å hele tiden komme med innlegg om nye fremgangsmåter jeg tester ut. For jeg er jo tidenes vinglepetter, det skal være sikkert og visst. Gidder ikke holde på med noe som helst i mer enn et par uker. Nå er det mindfulness og spesielt mindful eating som gjelder og går. Jeg tester det, det funker bra, så får vi se hva som skjer. Er jo litt flaut å være nesten 30 og ikke klare å bestemme seg for noe. Det eneste jeg kan skryte på meg at jeg holder ut med, det er trening.

Egentlig så er det vel ikke så galt som jeg skal ha det til. Det er jo moderat lavkarbo som er greia, akkurat som det har vært i snart åtte år. Men det er den stadige søken etter det lille ekstra, som skal trylle meg ned i vekt da.

Også må jeg sette meg på den høye hesten min og si at jeg er litt mettet på bloggverden. Det er vel min egen skyld. De bloggene jeg leser, de velger jeg helt selv. Et par ting jeg stør meg på er f.eks folk som har stilt i bikinifitness en gang, også plutselig føler de at de er berettiget til å agere som fedmepolitisk talsperson, for hele befolkningen. Plutselig var man ekspert på alt som hadde med kropp, slanking, fedme, you name it, å gjøre. Også folk som har gått ned 10 kg i vekt også er de plutselig overekspert i kosthold, trening og hvordan rollen som overvektig arter seg. Jeg savner kanskje litt nyansering da.. Det hadde gjort seg.

Og seriøst! Ser jeg en eneste person til som drar det mye brukte utsagnet: «Det er greit å si til tynne personer at de er styggtynne, men å si til en feit person at den må roe ned spisinga, DET er helt liksom helt feil!», ja, da skriker jeg! Hvor får folk det ifra? Overvektige, eller «feite», om du føler deg berettiget, det er plutselig blitt verdens minst stigmatisere gruppe? I hvilket univers? Jeg skjønner det bare ikke!

Og stiller man noen kritiske spørsmål, vel, da er man Jantelovens fremste talsperson, taper, lat, feit og i grunn bare en dritt som kan gå og leke på motorveien.

Janteloven er herved kåret til «Mest misbrukte blogg-begrep 2013», av moralpolitisk talskvinne FTTS. («Fra tjukk til smukk» om noen lurte.) Jeg liker ikke Janteloven, men begrepet blir slengt rundt så mye at det snart bare sitter igjen som noe helt uten betydning. De som slenger rundt med Janteloven her og Janteloven der er jo selv ikke redd for å kritisere tynne bikinifitnessdeltakere, rive seg i håret over fitnessberter som stiller for tidlig, hetse overvektige, be mødre som ikke er tilbake på trening ei uke etter fødselen om å skjerpe seg, slenge rundt med «det er bare til ditt og bare til datt», helt uten begrep om at livssituasjoner og mennesker er forskjellige. Men det er vel et sett regler for noen og et annet sett for andre da?

Det er ikke Janteloven jeg har noe i mot, men misbruket av den.

Jeg mener ikke at man ikke skal uttale seg, selv om man bare er en hobby»ekspert», at man ikke skal få bli sint for at tynne personer får drit, eller at janteloven ikke burde slåes hardt ned på, altså. Ikke i det hele tatt! Men begreper, uttrykk, alt blir så misbrukt og brukt opp i denne bloggverden. Det er trist.

Synes jeg!

Men det stikker ikke så veldig dypt altså, bare så det er sagt! Jeg får vel bare slutte å lese og prøve å ikke blogge på den måten, så altfor ofte, selv.

20131020-000048.jpg

Smiiiiiil, fred og kjærlighet!

I det filosofiske hjørnet.

29 jul

Ja, der har du meg, om dagen. Tenke tenke, undre undre. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har hatt et ekstremt vanskelig, tungt, trist og slitsomt år. Nå begynner ting å bedre seg og alt kommer opp. Alt det jeg har satt på vent, mens jeg har hatt mer enn nok med å holde hodet over vannet. Skole, jobb, helsa, generelt det å gjøre det litt bedre på alle områder.

Jeg er egentlig ofte litt frustrert over meg selv. Jeg er blitt en slags verdensmester i å ikke utnytte potensialet mitt. Jeg har stort potensiale, hauger med kapasitet, jeg er ekstremt sta, jeg kan være veldig målbevisst, jeg har alltid visst at jeg kan få til hva det måtte være. Og ikke minst så har jeg stor tro på meg selv. Jeg kan få A i alle fag, trenger ikke jobbe så mye for det engang. Jeg kan følge en treningsplan til punkt og prikke og få enorm fremgang. Jeg kan utføre en fantastisk jobb. Jeg kan holde 20 baller i luften, uten å bli nevneverdig stressa.

Men gjør jeg noen av disse tingene?

Nei. Den røde tråden i mitt liv er: «Jeg VET at jeg kan, så da trenger jeg ikke gjøre det.» Det er selvfølgelig ikke noe jeg uttaler, for det høres jo helteit ut. Men jeg sier det til meg selv i underbevisstheten min. Hva hjelper det å vite at man kunne blitt og gjort hva som helst, når man ikke gjør det? En annen hvilepute jeg bruker flittig er at «Jeg er jo så ung, så jeg har ikke dårlig tid.» Eh. Jo. Nå nærmer jeg meg altså 30 år og har en halvferdig utdannelse, er småtjukk, huset flyter litt, rett og slett alt er litt sånn her og litt sånn der og halvveis på stell. Jeg er jo etablert med hus, bil, barn, samboer, fast jobb som jeg elsker. det meste er ganske positivt, i grunn. Alt ligger til rette for at jeg skal kunne kline til. Fullføre sykepleien med stil, få i gang videreutdannelsen etter det, spise etter planen og gå ned en 10-15 kilo, være en god venn og pleie relasjonene jeg har og så mye annet.

Problemet er litt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og jeg har så uendelig mange unnskyldninger. Det handler ikke om latskap.. Mer om å det å forstå at man fortjener det. Roten til dette problemet er akkurat den samme som roten til overvektsproblemet. Jeg vet jeg kan, men jeg fortjener det ikke.. JEG vet at jeg fortjener å skinne! Jeg fortjener å klare det jeg vil klare. Jeg kan nå målene mine! Men et sted inne i meg så synes jeg ikke at jeg fortjener det..

Et godt forhold, gode vennskap, en sunn, fin kropp, et fint hjem, gode karakterer. Det meste har jeg, men jeg synes ikke jeg fortjener det. Så på alle disse områdene jobber jeg ofte hardt den andre veien.. Tar i skikkelig for å sabotere.

Triste greier, spør du meg!

Men jeg både vil, må og skal endre på det. Det skylder jeg meg selv, de jeg er glad i, jenta mi. I perioder så klarer jeg det. Jeg gjør mitt beste, resultatene blir bra og det føles topp. Også slutter jeg. Så jeg vet egentlig, men er nødt til å ta i et tak, sette opp en plan, sette meg mål og utføre det. I Know I can do it!

Wish me luck, a!

20130729-120339.jpg

20130729-120347.jpg

20130729-120356.jpg

Et «fra tjukt til smukt-» visionboard.

22 apr

I dag har jeg endelig fått tatt meg tiden til å lage et visualiseringsplakat/visionboard.

Alle bildene er funnet på Google, så håper ingen blir sur om jeg har tatt deres bilder.

Dette er altså saker og ting jeg ønsker meg, hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, tilstander jeg ønsker å oppnå..

En kan lage slike helt generelle visualiseringsplakater, eller man kan lage med et tema. Eks helse, arbeid, forhold, økonomi, hvem vil man være og hva vil man oppnå det neste året? Man kan gjemme den bort og ta den frem med jevne mellomrom, eller man kan ha den lett tilgjengelig, f.eks som bakgrunn på PCen. Men man bør visualisere de forskjellige tilstandene. Hvordan vil det føles å nå det målet? Ha de pengene? Oppnå den gode helsen? Stå på drømmekjøkkenet og lage mat? Hvordan vil det være å leve i den kroppen, eller å få sagt det man har på hjertet?

På den måten kan det hende man tiltrekker seg det man ønsker seg, men man må selvfølgelig også jobbe for det.

Ingenting kommer gratis!

Er det noen som har lagd et slikt visionboard før? Eller synes dere det er helt hokuspokus mumbo jumbo?