Nye bøker!

Det gjør meg så glad. Jeg elsker bøker altså! Er veldig glad i biblioteket, men noen bøker må man bare ha i samlingen.

Love them! Spesielt «Styrketrening for jenter», med nydelig-vakre Inger i Dubai i en av hovedrollene. Har bladd igjennom den, og det ser veldig bra ut. Både boka og modellen! Masse nyttig lærdom, litt om kosthold, litt om den mentale biten, øvelsesguider, treningsprogram og mye mer. Skal garantert kjøre et av programmene, som står i den.

Men akkurat nå er jeg så innmari skadet i skuldra mi. Det gjør så vondt! Vet ikke hva som har skjedd jeg.. Eller jeg vet jo hva jeg gjorde, men ikke hva som skjedde inni der. Ingen smertestillende hjelper heller, og noe sterkere enn paracet og Ibux vil jeg ikke ha.

Huff altså! Begynner å bli mektig lei av den skuldra nå, så nå skal jeg få behandlet den ordentlig. Starter med fysioterapeut, så ser vi hvordan det går. Der burde jeg ha vært for lenge siden, men… Ikke tid, ikke lyst, ikke ork. Men betaler for den utsettelsen nå.

Ikke pådra dere noe brudd i skuldra, sier jeg bare!

Buhu, stakkars meg! :p Men det er veldig vondt, altså.. Jeg fødte uten smertestillende, og syntes ikke det var så halv-gærnt i forhold, så da kan sikkert noen tenke seg!

Jenta og julekiloene.

Hei, og god lørdag.

Dette er historien om jenta og de påklistrede julekiloene. Ja, nei, den historien er ikke så lang. Spiste for mye, gikk opp for mye og nå vil kiloene helst ikke gå igjen. 1.3 kg sitter som støpt. Det er tragisk vettu! Fem dager med fråtsing, også en måned med strev, for å få det vekk.

Men det er prisen å betale for ei bøtte Twist, og sikkert mye annen dritt som jeg ikke helt kan huske hva var.

Ellers, så var det jenta som skulle begynne med yoga, som nok en gang klarte å rive av noen muskelfibre. Det er tydeligvis min faste januaraktivitet. I fjor var det ryggen som måtte lide.

Man må starte forsiktig, sier de. Og skuldra mi, eller musklene rundt den, er stiv som en stokk. Jeg har ikke vært noe flink til å tøye den, etter at jeg så elegant tryna og pådro meg det berømte bruddet. Det er jo bare to og et halvt år siden.. Så da skulle det ikke så mye til.

Det er vondt som fy, men går vel over.

Koser meg med denne frøkna så lenge.

Jaja, helgen tilbringes på jobb og det er slettes ikke det verste stedet å være.

Ha en gooood helg!

Sånn kan det gå!

I dag er det på tide med confessions. Nok en gang.

Vekta i dag viste 93.8. Altså har jeg gått opp 7 kilo siden 1. mai. Veier nå 0.8 kg mer enn jeg veide i starten av året.

Sånn kan det gå, men nå er jeg i gang. Målet ligger langt der fremme. 69 kg. Tror det er en grei løpevekt for meg, selv om jeg nok vil ligge rundt 75 kg, sånn egentlig. Vi får se underveis.

Har hatt studiedag i dag og helt fri fra både praksis og jobb. Veldig deilig, selv om det bare betyr mer å gjøre resten av uken.. Jobber dobbelt, fra 7.30 til 22.00 både tirsdag, torsdag og fredag, så neste trening blir ikke før på lørdag.

I dag har jeg vært og trena sammen med treningspartneren min. Holdt på å dø av 5 x 5, 25 kg’s frontbøy. Da er det ille.. Men kan bare bli bedre da.

Ikke bare er formen ræva men den skadede skuldra mi verker som søren, nå som jeg ikke får trena så ofte. Må finne på noe hjemmetreningsopplegg, sånn at jeg holder sirkulasjonen i gang i den. Har jo noen lette vekter her hjemme.

*Bare fire uker igjen av praksis.. Bare fire uker igjen av praksis.. Bare fire uker igjen av praksis..* Snart tilbake til livet igjen.

Angående mat så har jeg ikke satt opp noe diett. Tar det litt som det kommer, men prøver å få i meg nok proteiner. Da blir det bra i noen uker, ihvertfall.

Nå skal jeg sette meg ned med oppgaven min her.. Tidlig ute, for en gangs skyld. Elleve hele dager før 3000 ord skal leveres..

It’s time to take a tak!

God kveld!

Må bare takke, igjen, for alle de fantastiske kommentarene jeg har fått. Både etter Hennesrittet og egentlig hver eneste kommentarer jeg får, hver eneste dag. Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på deres støttende og fine ord! Det betyr så enormt mye og jeg blir glad og rørt og motivert hver eneste dag, på grunn av dere herlige lesere! Føles litt teit å skrive det sånn her.. Litt i den pompøse gata liksom.. Jeg er jo bare en bitteliten blogger, i en stor bloggsjø, men det har ikke noe å si på hvor glad jeg blir, for det dere gir!

Jeg blir så glad av dere og ER glad i dere!

Tusen takk..

(Håper ikke jeg er alene om å ta 13.000 bilder på en gang og bare bruke de beste bildene jeg har av meg selv på bloggen, forresten.:p Og på Facebook og.. Overalt. Du kan bli skuffet om du ser meg live.:p)

Tilbake til taket. Nå er det altså en måned siden jeg proklamerte slankepause. Og vel. Hvordan har det gått? Jeg har lagt på meg minst fem kilo (ikke bare fett, selvfølgelig, men vil tippe at tre av dem er fett), jeg har vært sukkeravhengig, kvittet meg med avhengigheten og blitt smått avhengig igjen, jeg har fått trynet fullt av kviser, har spist brød, godterier, is, dritt, møkk, stort sett hver dag. Har våknet flere ganger med syreangrep2k (en av mine minst favoritt-ting, sammen med motvind, gjørme osv) Jeg har følt meg mislykket, fæl, stygg, grell, prøvd å skjerpe meg, feilet, prøvd og feilet igjen..

I dag har jeg spist: 3 biter smågodt, baguette (fin, uten pålegg), hvitløksbaguette (fin, uten pålegg), 1/4 boks makrell i tomat (halve kom på den hvite blusen min), vafler med krem og syltetøy.. også hjemmelaget burger av karbonadedeig til middag, da.. Dagens eneste ordentlige mat.

Har du hørt på maken? Jeg må nesten le litt. Skal det være, så skal det være, det er mitt motto! (Hei, jeg heter Anneli foresten. Nå som jeg har vist ansiktet mitt, så bør jeg vel presentere meg ordentlig, føler jeg.)

Vel.. Man kan trygt si jeg er klar for å ta i et tak igjen.

Har det vært verdt det, spør du kanskje? Kunne du ikke bare latt være? Vel.. Det er ikke snakk om å være verdt det eller ei. Og det er ikke sånn at livet alltid ligger 100% til rette for suksess. Ja, man kan velge, eventuelt bare være sterk nok, til å ikke vike for presset fra alt det andre, men det er altså ikke jeg så god på. Hvis ikke jeg hadde hatt noen slike problemer, så hadde jeg ikke vært feit, sant? Stress-spising er min største fiende og man kan trygt si kortisolnivået og drukningsfølselsen har vært, og er litt på topp, etter den store omveltningen som har hendt, denne måneden

Verdt det? Nei.. Forståelig? Ja.. Det synes jeg.. Jada. Alle har vi mye å gjøre og mange roller å fylle. Man trenger ikke bli overvektig eller miste all kontroll av den grunn. Men ja. Hei, jeg heter Anneli og jeg er en stress-spiser. Stress er mitt svakeste punkt. Jeg blir sur, sulten og trøtt. Og med maten prøver jeg å motvirke nettopp dette. Prøver å lindre stresset som gnager i magen, i hjertet, i hodet og i samvittigheten.

Mitt ultimate mål i livet.

Denne måneden har jeg altså gått fra å ha en eneste prioritering på dagtid: dra på trening og reparer skulder, til: dra på trening, dra på jobb, dra på skolen. Jeg har jobbet 90-100% og vært alt for lite på skolen, men med familie, barn, hus osv så blir noe prioritert og noe må heller tas i et lite (les: svært) skippertak. Jeg har hatt mer enn nok å gjøre og hjernen min har hatt enda mer å gjøre enn kroppen. Utrolig nok har jeg fått tid til enormt mye spising også, på denne tiden? Maten får jeg liksom alltid tid til, på merkelig vis.

Men jeg har jo ikke bare spist. Jeg har trena. Som en helt. Jeg har fullført fem uker i Built like a badass og jaggu har jeg sykla et 7.2 mils langt sykkelritt. Nederlagstider? Neida. Ikke i det hele tatt. Bare ute av kontroll.

Vel. Jeg har fortsatt masse jobb, masse skole (siden jeg da har utsatt det), masse hverdagsliv, mammaliv, kjæresteliv, huseierliv, treningsliv, og alt som hører med. Veldig mye jeg må holde styr på og mye jeg alltid må prøve å gjøre mitt beste med.. Men nå er jeg klar for å ta tilbake kontrollen.

Jeg har en plan! Og den planen er god. 

Litt som dette, men har litt mer spesifikke retningslinjer da. Den «nye» planen er nemlig akkurat den planen jeg fulgte da jeg gikk ned de 27 forrige kiloene mine. Lurt, ikke sant? Noen burde presentere meg for det geniale ordtaket: why fix it, if it ain’t broken? Mer om den planen kommer i morgen.. Mellom trening, pass-fiksing for lillemor og jobb fra 15-22. Eller kanskje det kommer etter jobb. Vi får se når tiden strekker til!

Natta!

Ps: sorry for de enormt lange avhandlingene jeg kommer med om dagen.. Blir litt bedre når tankesurret får roet seg litt..

Ps2: jeg fikk jobben jeg var på intervju på, på tirsdag forresten! Skal ikke jobbe mer altså. Har ikke tid til det. Skal bare bytte ut noen vakter på nåværende jobb med vakter på sykehuset. Og ha to faste vakter, tredjehver helg. Hurra!

Overlevde Hennesrittet 2012!

Hei!

Her har dere ei jente som er lettet og glad over å ha fullført sitt første sykkelritt! Det var fælt, slitsomt, morsomt, herlig, fantastisk!

Klar for utfoldelse.

På tide å ta tak i kostholdet igjen, er blitt litt buklete på midten, kan man si.:p

Jeg hadde vel trodd det skulle være mesteparten asfalt, men det var det ikke. Det var mest grusvei og terreng. Er innmari glad jeg syklet med joggesko, for jeg hadde nok omkommet med klikkpedaler. En hybridsykkel, som jeg syklet på, har jo ikke helt den samme dempingen som en terrengsykkel, så neste år blir det med en sånn. De fleste syklet med terrengsykkel.. Jeg hadde grei energi, men ble helt gåen i nakke, rygg og den skadede skuldra verka ganske greit de siste milene. Men det var så morsomt! Har aldri syklet terreng før, men følte meg jo helt badass der jeg gøtsa på, på skogsstiene! Woho! Det var dritmoro!

Kom i mål på 4 timer og ca 40 minutter. Ikke superfort, men det var mye kollektiv gange i skogen pga ekstremt gjørmete partier.

Er møkkete helt inn på føttene og det hjalp ikke å dusje og skrubbe.

Dessuten var det syyyyyyyyyyykt motvind på alle asfaltstrekkene. Jeg HATER motvind! Banna og svor som en helt! Sykla forbi et eldre ektepar, da jeg var midt i en av tiradene mine. Stakars dem.:p Var ikke gnien på de styggeste ordene i boka, da vi kom til dagens femhundreogførtiførste usyklelige, sykt gjørmete, skogsparti heller!

Ferdig!

Neste år får man litt mer enn en 4 mils-tur i beina først, trener litt mer målrettet og tar det på under 4 timer. Også skal det sykles sammen med min herlige, faste treningspartner.

Jeg er sykt stolt! For syv måneder siden hadde jeg visnet helt bort, på grunn av skulderbruddet. Da holdt jeg på å forgå, av å gå på letteste nivå på ellipsemaskinen. I dag sykler jeg sykkelritt og overlever!

Klapp på skuldra til meg! DRIT-STOLT!

Og ever så trøtt og sliten.

Selvskryt på høyt nivå!

Ja, i dag må jeg rett og slett skryte veldig av meg selv.

Check. Check. And.. CHECK!

Var og trena sammen med min faste treningspartner i sta og jeg sprengte rett og slett ALLE grenser. I dag er det syv måneder siden jeg brakk skuldra. På tiden etter operasjonen har jeg gått fra å ha ca 20-30 graders bevegelighet på skuldra, både ved fronthev og sidehev, til nå ca 160 grader på fronthev og 150 grader på sidehev. Hvis man ser for seg at armen er hevet 0 grader når den henger rett ned, 90 grader når man holder den rett ut og 180 når man holder den rett opp..

I dag klarte jeg, for første gang siden bruddet, å utføre skikkelig nedtrekk! 15 kg gikk greit, 20 kg gjorde vondt, men whatever! Jeg hadde nesten helt full bevegelse fra toppen og ned. Har holdt på og trukket fra omtrent toppen av hodehøyde og litt ned, bare for å få trena bevegeligheten litt.. Elsker nedtrekk ❤

Jeg er så glad og stolt over meg selv! Jeg har tøya og bøyd og LIDD som en helt, for å få til dette. Etter et skulderbrudd stivner nemlig leddet helt til og man må trenes opp helt fra starten av. Både i bevegelighet og styrke. Jeg har ei plate der inne og den sammen med en hær av skruer, som holdt bruddet på plass i starten, gjør at det ikke akkurat er deilig. Det er jo egentlig ikke plass til det inni der.

Styrken går det litt seinere med, men man kan ikke regne med å ha like stor progresjon på begge deler på en gang. I sidehev har jeg gått fra å da ikke kunne løfte på armen i det hele tatt, til en lang periode med 2 kg og nå til 3 kg. Og f.eks sittende roing med smalt grep har jeg gått fra 5 kg, i ukene etter operasjonen, til nå 32.5. Før jeg brakk skuldra dro jeg forøvrig 35 kg i sittende roing og maks 4 kilo i sidehev på det meste. Så jeg er jo snart helt tilbake der. Har alltid vært svak i overkroppen og sterkere i underkroppen.

 

Synes jeg er godt på vei mot det ene året forventet rekonvalesens-tid jeg fikk forespeilet, for syv måneder siden. Det er jo veldig individuelt hvor fort man blir bra og om man i det hele tatt blir som før.

Tok også skulderpress i maskin i dag, men måtte ta armene for seg, for får jo til full bevegelse i den ene armen, mens den andre ikke er helt med på den, da roteringsevnen bakover i skulderleddet er helt på trynet. Den blir nok aldri helt bra. Man bør jo f.eks unngå å ta nedtrekk bak nakken, om man har skadet skuldra. Ikke at jeg tok så mye av det før, for jeg synes det kjennes fælt ut, men skal ihvertfall aldri gjøre det i fremtiden heller.

YAY ME!

Fredagsformen og litt angster.

Treninga i dag ble så som så. Hadde ikke så innmari mye energi, men ble 15 minutter ellipse, 15 minutter tredemølle, 30 minutter ergometersykkel og 30 minutter styrke på rumpe.

Fikk tatt noen formbilder da.

Det er kanskje litt unødvendig å ta bilder så veldig ofte? Sist var for 10 dager siden.

16. januar 92 kg- 14. februar – i dag ca 90 kg.

Men det er moro å se at det endrer seg. Kiloene fra 112 til type 95 var nemlig totalt usynlige, synes jeg. Ikke gikk jeg noe særlig ned i klesstørrelsene og ikke så jeg noen forskjell heller.. Men nå synes hvert gram mye mer, og da blir man litt mer motivert..

Deilig å begynne å se (i mine øyne) litt mer normal ut.. Slippe å føle seg den enorme elefanten i rommet.. Noe som i grunn er en veldig teit tanke, for jeg tenker jo ikke sånn når jeg ser andre som er overvektige, sånn som meg? Ikke hvis noen er større heller.. Mange tenker jo «fysj og fy» og blir litt småkvalm når de ser noen som er overvektig, men det er deres eget problem, mener nå jeg..

Ellers så tenkte jeg endel da jeg trena i dag, siden kardioen gikk tregere enn tregest! Jeg tenkte på dette med å leve sånn litt i redsel.

Etter at jeg falt av sykkelen og skadet skuldra, er jeg blitt tidenes pingle. Har alltid sett på meg selv som litt pinglete, selvom jeg egentlig er ganske tøff. Jeg er ikke den som gjør masse tøffe ting, som å hoppe i fallskjerm eller ta crazy berg og dalbaner, hele sommeren lang, men.. Jeg har ridd i alle år, tryna av x-antall ganger i full fart og likevel har jeg ikke hatt problemer med å gå opp på hesten igjen.

Men nå er det å gå ut med søpla DEN utfordringen, siden det er endel is i gården. Tenk om jeg faller? Ja, hva skjer da egentlig?

Etter at jeg da altså falt av sykkelen, er jeg i grunn ganske nervøs for sykkelsesongen. Jeg gleder meg, men gruer meg også. Jeg elsker å sykle. Det er rett og slett en stor lidenskap. Suse avgårde, mil etter mil. Bare la tankene flyte. Konkurrere med seg selv. Slå gamle rekorder. Det er mestring og terapi det!

Å brekke skuldra, derimot, er det jævligste jeg har vært med på.. Gi meg heller en fødsel i uka, enn noe sånt igjen, sier jeg! Og jeg hadde 24 timer med rier og fødte HELT uten noe slags bedøvelse, så det sier litt!

Det var så vondt og traumatisk, rett og slett. Smertene var egentlig ikke verst, men å bare kunne ligge på sofaen i to uker etter operasjonen, med mindre jeg hadde lyst til å dø av smerter.. Måtte sende snuppa vekk hver gang hun nærmet seg meg, fordi at bare hun pustet på meg så gjorde det inni pokkers vondt.. Det var verst! «Nei, du kan ikke klemme mamma.» Det gikk flere måneder før jeg kunne løfte litt på henne.. Jeg fikk ikke kjørt henne i barnehagen før etter 3 måneder.. Følte meg som VERDENS jævligste mamma! Også det å måtte sette skolen på hold.. Ikke få jobbe.. Alt mulig bare var forferdelig og håpløst. Heldigvis så er progresjonen forholdsvis rask etter et skulderbrudd, så man merker tydelig det går fremover. Hverdagen kommer litt og litt tilbake og plutselig er alt som normalt, bare at man sliter noe fryktelig med å få av seg trange gensere og ikke minst trenings-BHer! Jeg skulle hatt en assistent bare til det!

På en annen måte så ser jeg jo litt positivt på det som skjedde.. På en måte er det kanskje det aller beste som har hendt meg? Jeg kunne aldri i verden ha hatt dette fokuset jeg har på trening og kosthold, som jeg har nå, hvis ikke jeg hadde måttet sette hele livet på vent. Og jeg MÅTTE gå ned i vekt. For å unngå helsemessige problemer. Kanskje det på en måte reddet livet mitt, hvis vi skal sette det litt på spissen..

Det gjelder å finne det positive i alle situasjoner!

Anyways. Jeg har IKKE lyst til å gjøre noe sånt igjen! Da det skjedde syklet jeg jo i type 2 cm i timen. Skikkelig unødvendig, rett og slett. Så hva nå, nå som sykkelsesongen snart er i gang og nå som jeg skal være med på Hennesrittet? Skal jeg gi alt, eller skal jeg rett og slett bare ha som mål å fullføre, uten å skade meg? Jeg vet ikke.. Kanskje jeg bare må ta en dag av gangen.. Begynne med en liten tur, når forholdene ligger til rette for det og bygge sakte opp? Har aldri vært den som legger utfor bratte nedoverbakker med liv og lyst, og det kommer jeg ihvertfall aldri til å bli nå. Er for gammel for det! Men det frister ikke så veldig å gå av sykkelen og trille ned alle bakker heller da.

Nei.. Vi får vel leve i nuet og heller se hvordan det går. Ikke bekymre seg eller være sint på seg selv, fordi at man egentlig synes det er håpløst pinglete å være redd for noe så enkelt som å sykle..

Jaja. Regner ikke med at dette er så veldig interessant for andre, men det var fint for meg å få skrevet det ned..

Håper alle har en fin fredag! Her skinner sola igjen.

Mandag, med kakao isteden for trening.

Ja, i dag har jeg vært hos legen og blitt sykemeldt enda en måned.. SUKK! Men legen var kjempeimponert over fremgangen min siden sist. Jeg klarte å løfte armen 30 grader høyere enn sist jeg var der! (Halvannen måned) Nå er jeg oppe i litt over 80 grader. Løfter også 80 grader fremover, men har ikke sjans til å få hånda bak på ryggen.. Har jo endel skruer og en titaniums plate i armen, så det er ikke plass til den slags bevegelse visst. Jeg har vært veldig slækk på bevegelighetstreninga i det siste og trena mest styrke, så må skjerpe meg. Det må tøyes og det gjør vondt, men det må gjøres!

(Ja, jeg har lånt ullgenseren til mannen.:p)

Det er ganske bra saker og jeg er sååå glad for fremgangen! For fem måneder siden (tenk at det er så lenge siden jeg knakk den..) klarte jeg ikke å løfte den så mye som en cm.

Gleder meg til å begynne å jobbe igjen.. Hater å være sykemeldt.. Mister jo all kontakt med jobben og kollegaer og alt mulig.

Lillemor var også med til legen for å sjekke barneastmaen sin og etter legevisitten dro vi til jobben min med sykemelding. Vi skulle trena etter det, men VI bestemte oss for å dra hjem og drikke kakao isteden. (Kjekt å ha noen å skylde på.)

Så da koser vi oss med cocosakakao, knekkebrød med ost og sjokolade isteden for å svette.

Skal nok få lurt inn litt kardio i løpet av dagen..

Da jeg var innom jobben kom jeg brått på at jeg hadde en liten boks med cocosa stående der. Gleden var stor, for her hjemme er det tomt.

Små gleder.

Ha en fin mandag!

Ny uke – nytt guts!

God morgen!

Sitter her med morgenkaffen min. En kopp med krutt og gode intensjoner!

Grande intenso (Dolce gusto), en teskje kokosfett og en dråpe stevia toffee. En god start på morgenen!

Våknet nettopp etter 12 (!!!) timer med søvn. Skal si det var utrolig godt! Det trengtes, for å si det sånn.

Det ble to små kakestykker på meg i går, men det var faktisk GODT for moralen isteden for dårlig. Synd man ikke kan forutsi om en sånn «unnelse» blir godt eller vondt for moralen, hver gang. Da hadde det jo vært enkelt å forholde seg til fristelser.

Trengte påfyll denne gangen.

Men uansett..

Nå skal jeg straks ta bussen til byen for trening. (åh, så økonomisk og miljøbesvisst jeg er blitt!) Det er overkroppsstyrke som står på planen i dag og jeg skal teste ut masse nye øvelser. (Jefit, I love you!! Der inne er det et HAV av øvelser og forklaringer på hvordan de skal utføres, hvor de tar osv. LAST NED!)

Spesielt med tanke på skulderbruddet mitt, som faktisk i dag er 4 måneder gammelt, må jeg ta det veldig forsiktig når jeg trener overkropp. Føler meg så utrolig teit når jeg sitter der og drar på 15 kilo på sittende roing og sånt. Men det må jo bygges veeeeldig sakte men sikkert opp. Jeg savner stangroing, så jeg kan ikke få sagt det! Og markløft.. Sukk.

Etter en skulderoperasjon må nemlig ALT av styrke og bevegelighet trenes opp, fra bunnen av. På den skadede skuldra da, hvertfall. Legene er ikke akkurat så behjelpelige med nyttig info. Han jeg spurte sa jeg godt kunne løfte på dattern min (13 kilo) men ikke på de tyngste bæreposene.

Lurer på hva han pleier å ha i posene sine?

Menmen, jeg må jo bare se teit ut, for jeg kan LOVE at progresjonen på skuldern skjøt fart, da jeg begynte å trene styrke i tillegg til de utroooliiiiig kjedelige fysioterapiøvelsene jeg har fått. Selvom en toåring kunne løftet mer enn meg nå. Fysioterapauten min ville at jeg ikke skulle gjøre noe utenom når jeg var hos han, men jeg har vel alltid vært litt egenrådig, og takk for det. I denne situasjonen, hvertfall..

Bare sånn så det er sagt, så anbefaler jeg ingen å trosse fysioterapauten sine råd, altså! De vet jo hva de snakker om og hvis man ikke har erfaring med trening/er flink til å lytte til kroppen sin, så bør man ikke slenge i gang med trening utenom fysioen på egenhånd, etter en slik skade! Hvertfall ikke uten en GOD personlig trener.

Ha en fin dag!!