En liten personlig kostholdsrevolusjon.

Hei!

Hvordan går det? Her går det i et kjør. «Jobber» ekstremt mye om dagen. 60 timer i forrige uke, «bare» ca 50 denne. «Jobber», for halvparten av tiden er da praksis. Storkoser meg i medisinsk praksis på sykehuset. Det er utrolig lærerikt og spennende. Og jeg har en fantastisk flink veileder. Alt er bare velstand.

Er i en slags revolusjon når det gjelder kostholdet mitt. Har nå spist lavkarbo i nesten åtte år. Kommer alltid til å gjøre det, for jeg ser i grunn ikke at noe annet kan være særlig fornuftig. Men lavkarbo er jo egentlig et vidt begrep. 0-150 gram karbohydrater om dagen. Alt fra å misbruke biff, kremfløte, smør og eggeplomme, dagen lang, til å tillate seg å spise masse frukt, grønnsaker, fugl, fisk osv.

Jeg trives et sted midt imellom, selv om jeg vel hele tiden har strebet mot den mer begrensede siden.. Men jeg et så lei av å liksom ikke kunne spise frukt, rotfrukter, yoghurt, knekkebrød osv. Å ha dårlig samvittighet for ei banan, liksom.. Prøver å få et litt mer avslappet forhold til det.

Prøver også å gå for en litt mer gyldne middelvei, når det kommer til næringsinntaket. Har i alle år prøvd å slanke meg med lite kalorier, selv om jeg kanskje ikke har sett på 1400-1500 kalorier som lite. Men det er jo egentlig ganske lite.. Og det fungerer dårlig for meg. Det har alltid resultert i fråtsefester, etter noen uker. Eller lite mat på ukedagene, også take-off i helgene. Dessuten får jeg store vansker med å motivere meg selv til å fortsette, etter en stund.

Tror ikke det er noe særlig for spiseforstyrrelsen min heller, å holde på sånn. Prøver nå å ligge litt høyere, men det er en overgang det også. Er ikke bare lett å slå seg til ro med å skulle spise mer.

Men det går seg vel til, en gang? Kanskje man kan slutte å telle noe i det hele tatt, etter en stund? Det hadde vært fint altså. Bare spise etter sulten, kanskje opparbeide seg evnen til å føle metthet?

Det hadde vært saker!

PS: lurer litt på å skaffe meg en online coach, etterhvert. Noen tips? Orker ikke noe ekstreme greier..

Mikro-middagstips.

Hei! Endelig søndag. Ukas beste dag, vel?! Ren avslapning står på planen her i dag, bortsett fra ca førti vaskemaskiner, som visst også står på lista.. Også nattevakt i natt.. Men den tenker vi ikke for mye på.

I går kveld var jeg på jobb. Jeg er så heldig som har en arbeidsplass, hvor det nesten ikke gjør noe å jobbe en lørdagskveld i ny og ne. Har en fantastisk, herlig, variert og morsom jobb. Det eneste jeg kan sette fingeren på er at det nærmest flyter av godterier og kaker og bakst og vafler og Gud vet hva, nesten konstant. Det er, utrolig nok, veldig typisk helsesektoren. Uansett hvor jeg har jobbet eller vært i praksis, sykehjem, sykehus, boliger.. Alle stedene har kaker og godterier nærmest vært tilgjengelig til enhver tid.

Heldigvis er det nok av muligheter for aktivitet og trim på jobb.

Det er jo bare til å stå i mot alt sukkeret. Det klarer jeg helt fint, når jeg er i en god periode med tvangsspisingen min. Noe jeg har vært i en stund nå. Men i de dårlige periodene er det helt håpløst..

Vel, det jeg egentlig skulle fortelle om er min faste middagsfavoritt, som jeg tyr til, når jeg er på jobb. Dette er ikke sponset altså. Jeg jobber veldig mye kveld og det har blitt ekstremt mye knekkebrød og lompespising der, de siste månedene. Godt det altså, men det er jo mye bedre å spise ordentlig middag.

Heldigvis har Findus kommet med disse fiskevariantene:

Torsk med sitron- og persillesmør

Torsk med pestosmør

Torsk med middelhavssmør

Laks med sweet chili

Laks med pesto

En pose inn i mikroen, høyeste effekt og etter fire minutter har du et perfekt stykke fisk, tro det eller ei. Visste ikke at det gikk an i mikro engang, jeg! Er i utgangspunktet skeptisk til å lage noe som helst i mikroen, men på jobb er det helt genialt. Prismessig er det også noe som passer best på jobb, for billig er det ikke.

Har alltid en eller annen grønnsaksrett til overs fra middag hjemme, så blir det et fullverdig måltid.

I går ble det torsk med sitron- og persillesaus og gratinert løk og sellerirot fra middag tidligere i uka. Ser ikke så delikat ut, dessverre, men det var veldig så godt.

Oppsummering uke 46

Hei!

Er dere klare for en ny uke? Jeg tror at jeg er, men vet ikke helt enda. Mini-me er ihvertfall endelig på plass i barnehagen igjen, og det gjør utrolig godt for mammahjertet. Nå savnet hun vennene sine så veldig hardt, etter over ei uke hjemme.

Jeg satt meg jo noen mål for forrige uke.

Ca. 1800 kalorier inn daglig.
Under 70 gram karbohydrat per dag.
Trene fire styrkeøkter og en lengre kardioøkt.

Men på onsdag bestemte jeg meg for å endre litt på «opplegget» mitt, siden jeg hadde mistet veldig mye kontroll på kostholdet. Det var for mye sukker, for lite grønnsaker, for mye karbohydrater generelt, helt take off i helgene, og klarte ikke lenger å holde meg under en satt kalorigrense, enda den var forholdsvis høy, i forhold til hva jeg har klart helt fint før.

Noen synes forresten kanskje at det er bortkastet og unødvendig å være så opptatt av kalorier, men jeg synes det er gøy å føre oversikt, statistikker og holde oversikt, så det er bare motiverende for meg. Plages man av et usunt kalorifokus bør man så klart ikke gjøre det.

Jeg bestemte meg da, på grunn av det manglende fokuset, å ta noen uker med et ketogent kosthold. Det blir litt som en god gammel Atkins-induksjon, hvor man spiser veldig «rent» i noen uker, for så å øke med gitte matvarer, en ny matvaregruppe per uke og øker på med 5 gram karbohydrater i uka. Jeg har laget min egen slags induksjon, med egne regler, men har planer om å øke gradvis.

Har god erfaring med å rense opp på denne måten. Merker allerede at det er frustrerende å måtte begrense grønnsakene, selv om jeg de siste månedene har spist skremmende lite av det. Nå, med ketogen kost spiser jeg grønnsaker til alle måltider, frem til onsdag var det heller knekkebrød jeg spiste til hvert måltid. You don’t know what you’ve got inntil it’s gone, er det noe som heter.

Anyways, kostholdet for forrige uke er mer enn godkjent. Klarte meg supert igjennom kinobesøk, venninnekveld, og helgen, uten en eneste utskeielse.

Vekta viser lavere enn på veldig lenge.

Denne grafen går fra jeg startet opp på ny frisk i april i år.

Er fornøyd jeg altså! Ned 2.1 kg denne uka. Endelig litt nedgang, selv om mye av det er karbohydratvann.

Den totale tickeren ser slik ut.

Treningen derimot.. Not so much.

Har bare trent styrke en gang.

Og har hatt en kort søndagstur. Det ble ellers mye stillesitting, siden jeg var hjemme med sykt barn hele uken. Kunne ha trent på kvelden, når mannen kom hjem, men det gjorde jeg altså ikke. Har ingen god unnskyldning. Sofaen er så behagelig!

Mål for kommende uke ser slik ut:

Burde ikke være så vanskelig det vel?

Ha en fin uke da, dere! Sett dere noen mål og nyt veien imot å nå dem! Lykke til!

Trening, rens og form.

I dag klarte jeg faktisk å stå opp når vekkerklokka ringte (for tredje gang). Er blitt så syvsover etter å nesten bare ha jobbet kveldsvakter, siden etter sommerferien. I tillegg har frøken nettopp-blitt-fire plutselig begynt å sove til 8.30.

Ganske deilig, men. Går vel på en smell når jeg skal i gang med sykehuspraksis etter jul. Da blir det opp seinest klokka 05 i noen måneder. Grøss og gru!

Vekkerklokka sto på for at jeg skulle komme meg litt tidlig på trening. 09.15 kvalifiserer kanskje ikke som tidlig, men.. Det var ihvertfall da jeg kom meg avgårde.

Surra rundt med en bein og rygg-økt i dag. Merk at surring langt i fra må være ensbetydende med å ikke være effektiv. Bare tar det jeg føler for, når jeg kommer på at jeg føler for det.

Dagens økt:

Har bestemt meg for å ta en skikkelig opprensking i kostholdet. Har fått mange dårlige uvaner og plutselig er det tydeligvis vanskelig å holde seg under 100 gram karbohydrater per dag. Å holde seg under en kalorigrense? Glem det! Litt sjokolade her, tre knekkebrød der. Plutselig spist alt for mye. Så fra i dag har jeg strippa det ned til ketogen kost. 15-25 gram karbohydrat om dagen. Også skal jeg øke gradvis opp til 50-70 gram, etter noen uker. Tenkte spise minst mulig meieriprodukter, bakst, barer, ost og sånt. Fokuset er ikke å gå så mye ned i vekt, mer å få ryddet opp i disse uvanene som hindrer meg fra å gå ned nå.

Det går bra. Cluet er å fokusere på hva man kan spise, fremfor hva man ikke får.

Dagens form ser slik ut.

Sånn her så jeg ut sist jeg veide samme antall kilo, for ca to år siden.

Skjedd litt da. Burde vel ha skjedd litt mer, men det har det altså ikke, som Georg Anker-Hansen ville sagt!:)

Det er lov å være stolt!

Det er lett å bli blind på sin egen kropp og fremgang.. Dette er meg for tre og et halvt år siden (116 kg) mot i dag (ca 90 kg).

Spesielt når man bruker så lang tid, er det lett å glemme hvor langt man faktisk har kommet. Jeg har jo gått ned 26 kg. Det er langt igjen, men who cares. Man må stoppe opp litt og se på hvor langt man faktisk har kommet. Kroppen har endret seg, men det er langt i fra den som har endret seg mest i denne prosessen.

Mange mener det er lite imponerende, det at noen klarer å ta tak i seg selv og gjøre det man burde gjort hele tiden. Men det får være opp til de som tror de vet alt, å mene det. Jeg er imponert over meg selv, så fuck dem, sier gangst’ærn i meg. Det er fader i meg en bragd å klare å endre på noe man har holdt på med hele livet. Det er ikke jeg og mine med-tjukkaser som mangler hjerneceller, når folk ikke klarer å se hvor mye jobb det er. Du kommer langt ved å gi en liten klapp på skuldra eller holde kjeft, isteden for å spy ut stygg, hatsk, fæl eder og galle. Jeg ber ikke om skryt, men forventer meg å slippe å bli rakket ned på.

Det hjelper ikke at populære «sider», som Fitnessbloggen og X-life, legger ut ladede spørsmål på sine Facebooksider, hvor folk skal fortelle sine meninger rundt om hva som er mest imponerende av at folk går ned i vekt, eller at de er veltrente hele sitt liv. Hvorfor de skal oppfordre sånn til mobbing skjønner ikke jeg. Jeg er kanskje hårsår, men det ender jo alltid i en konkurranse blant de som tror de vet alt, og de som faktisk har vært der, eller som kanskje kjenner noen som har vært der. Så mye stygge meninger folk sitter inne med, rundt det emnet, så hadde det kanskje vært greit å la være å røre i det vepsebolet, støtt og stadig?

Å slanke seg, når veien er så sykt lang å gå, er ikke LETT! Det et blod, svette og tårer. Jeg klager ikke på det. Liker å lide litt. Men lett er det ikke. Det er en bragd og det er noe man må jobbe med hele resten av livet. Man kan aldri spise som en «normal» person, når man hele livet har vært svært overvektig. Trist, men sant. At folk rakker ned på jobben man har gjort, gjør ikke at folk takler den oppgaven noe bedre.

Bare et lite hjertesukk..

Pippippopp.

Som Fantorangen ville sagt det..

Småbarnsmor, heiheihei!

Hvordan går det med dere? Hatt en fin jul? Jeg har ihvertfall hatt en veldig så herlig og fredfylt jul, etter en sommer og høst som har vært alt annet enn nevnte stemninger.. Men nå går det mot lysere tider, gjør det ikke det da?

Jeg har sikkert gått opp 900 kg i jula. Men kjenner jeg ikke bryr meg så veldig mye. Det eneste fornuftige jeg har gjort er at jeg har vært på trening et par ganger.

Nå skal jeg jo snart smelle i gang med Fat attack 2013.  Jeg skal ta meg noen uker fri fra skolen, av økonomiske, praktiske og helsemessige årsaker. Litt kjedelig, men da har jeg jo masse tid til å gi mitt beste i disse 12 ukene Fat attacken skal foregå. Må jobbe og lese til eksamen og sånne ting, da, men litt tid blir frigjort.

Dette blir spennende dere!

Jeg blir veldig trist.

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, «ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt». Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør «HVA MENER DU». Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

It’s time to take a tak!

God kveld!

Må bare takke, igjen, for alle de fantastiske kommentarene jeg har fått. Både etter Hennesrittet og egentlig hver eneste kommentarer jeg får, hver eneste dag. Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på deres støttende og fine ord! Det betyr så enormt mye og jeg blir glad og rørt og motivert hver eneste dag, på grunn av dere herlige lesere! Føles litt teit å skrive det sånn her.. Litt i den pompøse gata liksom.. Jeg er jo bare en bitteliten blogger, i en stor bloggsjø, men det har ikke noe å si på hvor glad jeg blir, for det dere gir!

Jeg blir så glad av dere og ER glad i dere!

Tusen takk..

(Håper ikke jeg er alene om å ta 13.000 bilder på en gang og bare bruke de beste bildene jeg har av meg selv på bloggen, forresten.:p Og på Facebook og.. Overalt. Du kan bli skuffet om du ser meg live.:p)

Tilbake til taket. Nå er det altså en måned siden jeg proklamerte slankepause. Og vel. Hvordan har det gått? Jeg har lagt på meg minst fem kilo (ikke bare fett, selvfølgelig, men vil tippe at tre av dem er fett), jeg har vært sukkeravhengig, kvittet meg med avhengigheten og blitt smått avhengig igjen, jeg har fått trynet fullt av kviser, har spist brød, godterier, is, dritt, møkk, stort sett hver dag. Har våknet flere ganger med syreangrep2k (en av mine minst favoritt-ting, sammen med motvind, gjørme osv) Jeg har følt meg mislykket, fæl, stygg, grell, prøvd å skjerpe meg, feilet, prøvd og feilet igjen..

I dag har jeg spist: 3 biter smågodt, baguette (fin, uten pålegg), hvitløksbaguette (fin, uten pålegg), 1/4 boks makrell i tomat (halve kom på den hvite blusen min), vafler med krem og syltetøy.. også hjemmelaget burger av karbonadedeig til middag, da.. Dagens eneste ordentlige mat.

Har du hørt på maken? Jeg må nesten le litt. Skal det være, så skal det være, det er mitt motto! (Hei, jeg heter Anneli foresten. Nå som jeg har vist ansiktet mitt, så bør jeg vel presentere meg ordentlig, føler jeg.)

Vel.. Man kan trygt si jeg er klar for å ta i et tak igjen.

Har det vært verdt det, spør du kanskje? Kunne du ikke bare latt være? Vel.. Det er ikke snakk om å være verdt det eller ei. Og det er ikke sånn at livet alltid ligger 100% til rette for suksess. Ja, man kan velge, eventuelt bare være sterk nok, til å ikke vike for presset fra alt det andre, men det er altså ikke jeg så god på. Hvis ikke jeg hadde hatt noen slike problemer, så hadde jeg ikke vært feit, sant? Stress-spising er min største fiende og man kan trygt si kortisolnivået og drukningsfølselsen har vært, og er litt på topp, etter den store omveltningen som har hendt, denne måneden

Verdt det? Nei.. Forståelig? Ja.. Det synes jeg.. Jada. Alle har vi mye å gjøre og mange roller å fylle. Man trenger ikke bli overvektig eller miste all kontroll av den grunn. Men ja. Hei, jeg heter Anneli og jeg er en stress-spiser. Stress er mitt svakeste punkt. Jeg blir sur, sulten og trøtt. Og med maten prøver jeg å motvirke nettopp dette. Prøver å lindre stresset som gnager i magen, i hjertet, i hodet og i samvittigheten.

Mitt ultimate mål i livet.

Denne måneden har jeg altså gått fra å ha en eneste prioritering på dagtid: dra på trening og reparer skulder, til: dra på trening, dra på jobb, dra på skolen. Jeg har jobbet 90-100% og vært alt for lite på skolen, men med familie, barn, hus osv så blir noe prioritert og noe må heller tas i et lite (les: svært) skippertak. Jeg har hatt mer enn nok å gjøre og hjernen min har hatt enda mer å gjøre enn kroppen. Utrolig nok har jeg fått tid til enormt mye spising også, på denne tiden? Maten får jeg liksom alltid tid til, på merkelig vis.

Men jeg har jo ikke bare spist. Jeg har trena. Som en helt. Jeg har fullført fem uker i Built like a badass og jaggu har jeg sykla et 7.2 mils langt sykkelritt. Nederlagstider? Neida. Ikke i det hele tatt. Bare ute av kontroll.

Vel. Jeg har fortsatt masse jobb, masse skole (siden jeg da har utsatt det), masse hverdagsliv, mammaliv, kjæresteliv, huseierliv, treningsliv, og alt som hører med. Veldig mye jeg må holde styr på og mye jeg alltid må prøve å gjøre mitt beste med.. Men nå er jeg klar for å ta tilbake kontrollen.

Jeg har en plan! Og den planen er god. 

Litt som dette, men har litt mer spesifikke retningslinjer da. Den «nye» planen er nemlig akkurat den planen jeg fulgte da jeg gikk ned de 27 forrige kiloene mine. Lurt, ikke sant? Noen burde presentere meg for det geniale ordtaket: why fix it, if it ain’t broken? Mer om den planen kommer i morgen.. Mellom trening, pass-fiksing for lillemor og jobb fra 15-22. Eller kanskje det kommer etter jobb. Vi får se når tiden strekker til!

Natta!

Ps: sorry for de enormt lange avhandlingene jeg kommer med om dagen.. Blir litt bedre når tankesurret får roet seg litt..

Ps2: jeg fikk jobben jeg var på intervju på, på tirsdag forresten! Skal ikke jobbe mer altså. Har ikke tid til det. Skal bare bytte ut noen vakter på nåværende jobb med vakter på sykehuset. Og ha to faste vakter, tredjehver helg. Hurra!

Noen venner og fiender på diett.

Det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg er glad i mat. Ikke bare glad i, jeg forguder mat. Ikke noe såkalt sunt «mat er kun til for næring»-forhold her, nei.

Jeg hater kjedelig mat.. En kyllingfilet og noen kvaster brokkoli, f.eks? Jeg kan ikke tenke meg noe mindre givende. Torsk med brokkoli.. Uten deilig tomatsaus eller smørsaus? Neitakk. Kjøtt med en bunt vannstekt asparges? GJESP.

Men det skal ikke så mye til for å lyse opp hverdagen min litt. Jeg har flere bestevenner, som jeg bruker til å lyse opp min dietthverdag, om dagen.

Chunky salsa. Lite karbohydrater, lite kalorier.

Ekstra lett rømme. Lite av det meste. Inkludert smak.. Men den gjør likevel noe ekstra. Som f.eks å piffe opp et stykke laks, noe til de grader!

Fun light. Ikke akkurat sunt, men.. Prøvde å finne den nye med Stevia i dag, men de hadde det ikke på Svinesund, gett! Ikke bra. Må nesten ta en tur snart igjen.

Serranoskinke. Mmmmm. Kan ikke spise så mye av det, men et par skiver gjør susen!

Allroundkrydder. Fullt av med salt, sukker, msg (sikkert) og alt som er dritt. Men åh, så godt.

Og sist, men ikke minst.. Ketchup. Stappfull med sukker og annen dritt og møkk. Men prøv å ta den i fra meg altså.. Da legger jeg meg ned og griner..

Det er vel ikke så farlig å være sunn, på diett? Bare se på alle disse Walden farmsproduktelskerene og Pepsi maxaholikerene? Inneholder 0 kalorier og smaker karamell. Sikkert kjempesunt det.. Men man må ha noe til å lyse opp dagen..

Noen av mine bestevenner in action.

Karbonadedeig, spinat, agurk, paprika, chunky salsa og ekstra lett rømme.

Laks, en liten spiseskje med saus (type utskeielse), og agurk-rømmesalat med en liten dæsj chunky salsa.

Jeg savner et par ting. Som f.eks sjokolade.

Disse ligger og roooper på meg, fra sin plass i godteriskuffen.

Jeg elsker sjokolade! Og leverpostei. Ååh, jeg vil ha leverpostei..

Ja, plutselig får jeg cravings på de merkeligste, sunne ting. Som f.eks den første uken som jeg gikk rundt og måtte…ha…Ørret..

The body works in mysterious ways..

Veiedag nummer 6 i 2012.

God morgen, alle fine!

I dag var det dags for veiedag igjen. 14 dager siden sist.
Det vil si.. Jeg veier meg jo innimellom, for å sjekke ståa.
Det som er gledelig nå, er det det virker som at disse styrketreningsvannkiloene jeg pleier å pakke på meg har roet seg litt, sånn at jeg ikke går opp en kilo en dag etter trening. Da kan jeg jo trene styrke AKKURAT når jeg vil. Hurraaaa.

Anyways. For to uker siden veide jeg 89.3 kg

I dag:

Tok faktisk med meg vekta opp hit til mamma. Er man type besatt da eller?
Vekten jeg veide meg på, da jeg en gang i tiden nådde 75 kilo, sa at jeg veier 85. Den kjøpte mamma en måned før jeg ble født, altså i 1985, så det er greit å stole på den litt nyere utgaven, vel?

Jeg er så fornøyd, jeg! Det er ikke ofte man er skikkelig fornøyd med en veiedag, men i dag er jeg fornøyd!

Tenk.. 24.3 kg. Kroppen er glad!