I’ve been out for å walk..

En liten, kort en, på 16 minutter og 43 sekunder.

Et bittelite steg for menneskeheten, et enormt skritt for meg.

Har ikke tall på hvor lenge, ja, i hvor mange uker, jeg har sittet på rumpa og sagt at jeg «må, burde, skulle, ville» ut og gå en liten tur. Men jeg har ikke fått det til. Er rett og slett rammet av et forferdelig case av vinterdepresjon. Det er vanskelig å stå opp av senga, ihvertfall før 13.30, det er tårer, mørke, depressive, fæle tanker, et utall av onde sirkler. En følelse av totalt fravær på håp, for at det en gang skal komme bedre tider. Det er sorg og det er hjertesmerte.

Og inaktivitet da.

Eller altså. Jeg har jo mye å gjøre. Og jeg klarer å få det meste gjort. Men det handler mest om plikter. Jobb og skole. Ikke noe jeg gjør for MEG liksom. Bare dra, få det gjort, dra hjem og sov. Det er forferdelig slitsomt og energitappende å tvinge seg til å gjøre alle disse burde-må-tingene, når jeg egentlig bare vil ligge på sofaen og sove.

Å måtte gjøre dette:

Når man egentlig har lyst til å gjøre dette:

Herlighet, det er bare så tappende..

Se.. Til og med håret mitt er kraftig deprimert.

Dessuten har jeg rota bort D-vitaminene mine… Og hver vår sier jeg at neste vinter.. Neste vinter, da MÅ jeg ta solarium, for å overleve. Men neida.

Men nå har jeg bestemt meg for at jeg bare må ta meg litt sammen. Og denne turen var det første lille, men egentlig enorme steget, ut av mørket.

Håper jeg. Virkelig..

Jeg skal sminke meg, jeg skal komme meg ut i verden, jeg skal gå tur, jeg skal puste med magen.

Fuck vinteren altså! Fuck problemer og plikter og bekymringer og fæle, mørke dager!

Oppsummering uke 1-4

Nei, den siste tiden har ikke vært noe særlig bra. For det første har jeg vært veldig stressa. Det har vært eksamen, skoleangst, vinterblues og ekstremt mye stress på hjemmefronten. Har kviet meg skikkelig for praksis (som starter denne uken), også reagerer jeg litt (endel) på at andre også kanskje er litt mørke til sinns, nå på vinteren. Det blir en stemning innimellom, liksom..

Den berømte onde sirkelen er visst tatt i bruk og tvangsspisingen har så vidt tredd frem. Mest nå denne siste uken.

At det går an altså! Skulle ikke jeg lære meg noen mestringsstrategier da?

Hjelper jo ikke å spise tre tonn sjokolade. Der og da føles det supergreat, men herregud for en quick, og forbigående, fix. Motivasjon er rare greier, det skal være sikkert og visst. Burde det ikke holde at drittmat gjør meg stygg, tjukk, trøtt, deppa, negativ, lat og trist? Mens et godt kosthold gjør meg opplagt, sunnere, friskere, lettere, litt lysere til sinns og muligens litt mer positiv..

Ikke har jeg trent noe særlig heller. Ikke noe hverdagstrim engang. Er vel bare på jobb jeg har fått bevege på kroppen, også har jeg tatt en halvtime her og et kvarter der, på ellipsemaskinen hjemme.

Men nå er det nok altså!

I dag har jeg røsket tak i kostholdet, snakket strengt til meg selv og er klar for skjerpings.

Bare se, så sunn frokost jeg «spiste» i dag!

Ser fælt ut, men var ikke så verst, altså! Avocado, rabarbra, saft, D-vitamindråper, Udo’s choice, cocosa og purely greens, mikset i Nutribulleten.

Har fortsatt vondt i skuldra, så styrketreningen må vente. Begynner å bli litt bedre da. Er par uker til, så er det nok helt bra.

Ha ei fin uke, alle fine!